Jeg er Dina...

Når ein dreg på tur, må ein hugse på...

2012-01-31T18:14:00.000+01:00

Allright!
Frøken Valberg som vanligvis pleier å ha ganske godt med luft under vingene, kjenner nå at trykket begynner å presse på i det Colombia-turen nærmer seg - og det med stormskritt. I skrivende øyeblikk er det faktisk kun 17 timer til vi reiser! Det er altså ikke mye. Således vil jeg da bruke denne siste tiden på å blogge, framfor å pakke håndklær og å vaske rommet, fordi det er så mye gøyere enn å stappe kofferter (egentlig er det kun én koffert, vel og merke...). Forberedelser til en reise rundt halve jordkloden er nemlig ikke alltid så enkelt, av erfaring. Her er en liste over saker og ting som er vel og merke seg i planleggingen av en 14-dagers Colombia-tur:

1. Vær tidlig ute med vaksinasjoner. Du risikerer å ikke bli vaksinert mot for eksempel (ut av det blå) Hepatitt B, som man må ta minst én måned i forveien, noe som egentlig burde gå greit, men som kan bli ekkelt hvis du skader deg og må komme i kontakt med blod og sånn. Men hvem vil vel pirke oppi blod på tur, anyways? Not me, anyhow...

2. Pakk klær til alle forhold, fordi været skifter like fort som du burde skifte undertøy - Underforstått: Ta med deg rikelig med truser!

3. Det er maks 10 kilo håndbagasje - Kan bli et problem når du gjerne skulle hatt med deg både Bibel, Engelsk - Nork, Norsk- Engelsk-ordbok, samt lærebøker og kosebøker (merk: "bøker" i flertall!)

5. De har ikke grovbrød i Colombia - Wasa for the win!

6. Lurt å ikke bli stresset av alt dette, fordi du risikerer å bli stresset for en hel del andre ting, noe som går utover ditt vesen (gjenspeilet i blant annet din håndskrift, jamfør "Håndskrift"-boka jeg kjøpte på salg til 40 kroner, som omhandler korleis handskrifta di kan seie mykje om deg som person - Interessant!). Dette kan for eksempel medføre at når du løper for å rekke bussen så du kan få skaffet deg myggspray, som du forøvrig har lett etter i én og en halv uke uten noen resultater på samtlige apotek, så mister du bankkortet ditt i snøen dagen før du drar på tur, og er maks uheldig - Just sayin'... Husk likevel på å ikke sperre det før du har avkreftet at mennesker som går på samme skole som deg finner det, og kan tar det med til deg så du slipper å være blakk på tur, siden du selvfølgelig har glemt MasterCard'et hjemme i Larvik. Det husket nemlig jeg! Dina: 1, VISA: 0.

Det jeg prøver å si er at det er stress å miste bankkort. Og nå kan jeg si det med full tillit fordi jeg nå har erfart det.
Og i tillegg prøver jeg å si at jeg skal skrive på turen, så dere kan følge med på både meg og VISA-kortet mitt!
Forhåpentligvis vil det komme reisebrev fra Syd-Ameriken både her og på ansgarskolen.no, så du har valget mellom å velge å lese reisebrev med eller uten "æ", "ø" og "å" (sistnevnte med)! Det verte knakande spennande, eller kva?

Gleden

2012-01-26T20:20:00.001+01:00

Tross slumring på høyt nivå var jeg i usedvanlig godt humør til å møte den nye dagen som lå framfor meg, da jeg våknet i morges. Knekkebrødet jeg pleier å hive i meg i det jeg går mot Ansgarskolen, var i dag byttet ut med en brødskive med cottage cheese - denne gangen nytt på kjøkkenet, til en forandring.

De to første timene om poesi i Det gamle testamentet var noen av de beste timene jeg har hatt fram til nå, og da Morgensamling stod for tur var jeg så overlykkelig at jeg innerst inne egentlig hadde lyst til å overøse både time-lærer og tilfeldige forbipasserende med gode klemmer. Jeg lot det være, likevel, grunnet uvisse reaksjoner fra dem og forklarings-vanskeligheter fra min side. For det er nemlig ikke alltid så enkelt å sette ord på hva man føler - eller hvorfor man føler de følelsene man faktisk bærer inne i seg. Denne vintermorgenen var det gleden som var uforstålig. Den som (gledelig, riktignok) uforventet gjestet meg, og som i likhet med meg selv, syntes å slite litt med de velkjente forklarings-vanskelighetene. Den bare var der. Og jeg bare nøyt dens uannonserte, uforstålige nærvær.

Drøye tolv timer senere sitter jeg her og innser at gledens vertskapsrolle ble for store sko å fylle for meg, nå som den forsvant; like uannonsert og uforstålig som den kom. Og det uten en oppklarende lapp på kjøkkenbordet. For gradvis i løpet av dagens løp så forsvant den. Kanskje ble den kvalt av et eller annet "noe" i omstendighetene, og bestemte seg for å rømme sin vei. Rømme til noen andre, som kanskje vet å sette bedre pris på den,

og ta godt vare på den når den kommer.

(Foto: Ding Yuin Shan, http://www.flickr.com/photos/90461913@N00/6302538448/)

Tankevekkende, om ikke annet...

2012-01-12T20:37:00.001+01:00

Jeg har fått en venn!

Han heter José Philipe, fordi han skal være mitt reisefølge i Colombia, og beskytte meg mot farene i landet som topper mordstatistikkene i verden - og fordi han er farlig lik Jon Filip, som jeg ikke trenger å poste ett bilde av, fordi han er helt lik...

Siden gårsdagen har JP trofast fulgt meg fra vegglampa fra sengen, og krydret tilværelsen min når ensomheten har tatt overhånd.

I går lunsjet vi sammen i kantina, etterfulgt av en Scrubs-episode, som vi begge likte godt, men siden han deretter likte seg så godt på vegglampa mi, har dagen i dag vært stort sett rom-9.16-orientert.

Ikke bare har vi surfet på nettet sammen, men mitt håp er at JP kan stille opp som moralsk støtte når jeg skal i gang med en bokanmeldelse jeg har drøyet siden slutten av november. I går så jeg nemlig en film med ei forfatter som fortalte hvordan vi av og til, i kreative prosesser, ikke alltid klarer å deale med skrivesperre og mangel på inspirasjon og kreativitet alene. (Digger dama, by the way.)
I følge Elizabeth Gilbert, som jeg forøvrig ikke har hørt om før jeg tilfeldigvis dumpet over denne talen, har de siste århundrenes sentrering av mennesket i universet mye mulig ødelagt flere av våre største kunstnere.
Det har rett og slett vært et alt for stort ansvar for et stakkars forgjengelig individ å bære æren for sin egen suksess.

I antikken Hellas ble kreativitet sett på som en utenforliggende "kraft", som en forgjengelig kunstner av og til kunne avvente et visitt. Det interessante er likevel, at denne husnissen som av og til så ut til å dele av sin skapende kilde, ble kalt for - og det med rette - et "geni". Kunstneren selv var intet overmenneske, men heller et individ som var heldig nok til å motta genial hjelp, framfor å selv være et "geni".

(Jeg vil på dette tidspunktet sterkt anbefale å se filmen med Elizabeth Gilbert, om du ikke allerede har gjort det.)

Jeg for min del må innrømme at røsker litt i meg hver gang det er snakk om å "frata ens egen oppbygde, velfortjente heder" - og jeg tror det er menneskelig; menneskelig å ønske egen hyllest. Men jeg tror jo også på en større virkelighet, hvor mennesket ikke er sentrum av universet, og er det da egentlig "ens egen oppbygde, velfortjente heder"?

Det som imidlertid slo meg litt etter å ha sett den tankevekkende talen, var at kanskje det ikke er så ille å faktisk oppgi stillingen som midtpunkt (og det ikke bare med tanke på skaperevne og kreative prosesser). For kanskje fører enhver stilling også med seg et ansvar å bære. Og kanskje er det en velsignelse - ingen forbannelse - for det forgjengelige mennesket å slippe å bære universets store byrder. Kanskje er det ikke en onde i ufullkommenhet, men heller en frihet til å være menneskelig?

Uansett, så vil det jo være mye frihet i tankegangen, likevel, og en tanke som kan brukes til å fremme både skaperglede og livsglede, framfor å trykke den ned, slik jeg føler at den ofte blir gjort.

Lister

2012-01-09T14:39:00.001+01:00

I dag hadde vi forberedelses-møte til innsamling av penger til Colombia. Det betyr at den heller kjedelige tilværelsen min endelig ble fylt med litt mening, og jeg gikk glad og fornøyd ned de to-hundre meterne det er å gå fra skolen til meg.

Bakgrunnen for min lykke må være å endelig ha en liste med gjøremål å fullføre! For da har jeg alltid noe å gjøre...

Og, som dere ser øverst på lista, så skulle jeg ringe Skagen fondene. For jeg har nemlig penger i fond. For jeg er nemlig sofistikert og sånt. Og i og med at jeg er det, så måtte jeg jo ringe å høre hvor mye jeg har, og om de eventuelt anbefalte å ta ut pengene med tanke på de usikre økonomiske tidene i Europa. Problemet er bare at dette her skjønner jo ikke jeg meg på. Og det tror jeg damen i Skagen fondene også skjønte at jeg ikke skjønner. Så nå, etter å ha ringt, så skjønner jeg fremdeles like lite, og har fremdeles like mange penger i fond. Eller egentlig er jeg ikke sikker, for jeg tror jeg har mindre penger i fond nå enn før. Og det vil jo si at jeg har tapt penger i fond. Men jeg vet ikke egentlig om jeg har tapt noe i fond, for jeg vet ikke hvor mye jeg hadde. Men damen sa at hvis ikke det var noen grunn til at jeg trengte pengene, så ville hun latt det stå. Så da lot jeg det stå.
Tenk om jeg en dag har tjent masse, masse. Da skal jeg spandere på meg en tredje butikk-tur og leve på dyr juice fra Tropicana, som selvfølgelig står oppført på en lykkegivende, post-it-lapp-liste...

Hepatitter og duppeditter

2012-01-05T20:01:00.001+01:00

Som tittelen på dette blogginnlegget antyder har jeg denne uka blitt vaksinert mot både gulfeber, tyfoid og hepatitt A - Dette fordi vi (KRIK- og Disippelskapslinja) reiser hit om kun fem-og-tyve dager! Og siden det nå er fem-og-tyve dager med ventetid før vi reiser, finner jeg tilværelsen heller kjedelig. Riktignok har vi en del forberedelser til den store reisa vi skal begi oss ut på, men det er begrenset hvor mye jeg kan forberede meg på dette alene, siden vi som vanlig er delt opp i grupper. Jeg sier ikke at jeg er særlig imot gruppearbeid. Det er bare det at gruppearbeid ofte krever at man er samlet sammen. I en gruppe og sånt. Og neste gruppesamling er ikke før mandag. Og det vil si at fram til mandag kan jeg kun forberede meg på forberedelsene som vi skal forberede på mandag. Og siden jeg allerede har skrevet en lang liste med idéer og forslag, begynner arbeidet med forberedende forberedelser å stoppe opp, siden jeg ikke får drøftet forslagene med resten av gruppa. For det er jo litt av poenget med et gruppearbeid, ikke sant?
Det blir ikke bedre av at vi så tidlig etter nyttår har relativt lite annet å gjøre på skolen, også. Det eneste jeg "burde gjøre" er å skrive en bok-rapport som skal leveres - men ikke før i midten av februar - eller lese enda ett kapittel i "Målrettet Liv", som jeg egentlig syns er en litt oppskrytt bok, og som jeg dermed ikke liker så godt. Og siden det ikke akkurat brenner i meg i å gjøre disse tingene - i alle fall ikke i helga - så er jeg avhengig av å finne andre ting å gjøre.
Så i dag ventet jeg besøk. Og dermed var jeg effektiv med å fjerne skittentøy og lange, brune hår fra baderomsgolvet, samt re opp senga og lufte ut sove-lukta, men besøket; de kunne ikke komme likevel. Så derfor, i en iherdig leting etter andre alternativer enn å lese i "Målrettet Liv", som jeg egentlig syns er en litt oppskrytt bok, og som jeg dermed ikke liker så godt, ble jeg sittende å se på skiskyting i tv-stua.

Og egentlig bringer skiskyting fram gode minner fra da jeg og pappa pleide å se på vintersport på tv sammen, og fra den tid, for ti år siden, hvor jeg faktisk likte å stå på ski (ikke det at jeg ikke liker det i dag, for sannheten er at jeg ikke har gjort det siden den gang, og spørsmålet om vintersport settes pris på forblir dermed ubesvart.), men på en annen side blir jeg så utrolig trøtt av å se på skiskyting. Så jeg dro ned på rommet mitt i stedet og lot som jeg vasket badet, når jeg i virkeligheten bare fjernet de hvite prikkene på speilet, og helte litt skurekrem i doen, så det skulle lukte rent. Men det var jo egentlig ikke vits, for jeg fikk jo ikke besøk likevel. Og dermed var det ikke noe vits i å bake kake, og da hadde jeg ingen unnskyldning for å gå på butikken for tredje gang denne uken, heller. (Jeg har nemlig ikke samvittighet til å kjøpe mer nå, i og med at jeg i går måtte stjele skap-plassen til en annen på kjøkkenet uten å spørre (jeg satte opp en post-it-lapp, da!), og at jeg fram mot lønninga fra desember kommer, ikke har råd til å en gang betale studentavgiften (og det var egentlig litt ljug, for jeg har masse penger på sparekonto, men jeg kan jo ikke spare dem når de ikke er på sparekonto!).) Så derfor lagde jeg meg middag og gikk inn å rommet mitt igjen for andre gang, og sjekket facebook for fjerde gang. Og så bestemte jeg meg for å skrive et blogginnlegg, men jeg har egentlig ingenting å skrive om, så det ble egentlig gjort bare for tidsfordrivets skyld. Og nå er jo snart blogginnlegg ferdig. Så hva skal jeg gjøre da? Hæ?

Will I'll be pretty? Will I be rich?

2011-12-07T16:29:00.001+01:00

Mens jeg sitter og studerer på Studievalg.no, for å prøve å i det minste få en litt bedre innsikt i hvilket studie jeg burde velge, når den tid kommer, så dukker det opp en relativ ny yrkestittel på Studievalgs yrkessider, og klikker man videre på linken, ender man opp på denne siden.
En "blogger" er nå faktisk likestilt med både en adjunkt og en ernæringsfysiolog, om du skulle lure. Jeg for min del, må ærlig innrømme at jeg liker utdanningsløpet... Svært godt...

Fritid

2011-12-06T19:04:00.001+01:00

I dag så spurte læreren min hva jeg gjør på fritiden.
Det fikk meg til å tenke... Og etter å ha tenkt, så har jeg kommet fram til tre ting jeg gjør på fritiden. Men først vil jeg presisere hva "fritid" egentlig er:

Døgnet har 24 timer. Cirka 11 timer går bort til naturlige nødvendigheter som søvn, spising og forberedelser av mat, samt hygieniske behov. 24 minus 11 er lik 13. 5 timer bruker jeg på skolen hver dag (lunsjen inngår i "naturlige nødvendigheter") - bortsett fra på onsdager og fredager hvor jeg bare bruker 4 timer til slikt. Når man trekker fra skole-tid, sitter man igjen med 8 timer til overs. Det er dette som danner grunnlaget for min fritid.
Det vil være nødvendig, i denne avhandlingen, å bite seg merke i at ikke alle dager er like (som nevnt ovenfor om onsdager og fredager), men jeg velger bevisst å likevel gå ut ifra at livet mitt består av 8 timers fritid hver dag, i og med at jeg ikke regner lesing og skolerelaterte oppgaver som utøves utover skoledagen, som "fritid".

Igjen oppstår det problemer når man kommer til helgene, hvor de drøye 5 timene på skolen uteblir fra regningen. Om man da går utifra at man sover omtrent 10 timer; bruker ekstra tid på "naturlige nødvendigheter" som husvask, innkjøp og regnskapsføring; og ser bort ifra bortimot 2 timer på gudstjeneste (som jeg også velger å ikke kalle "fritid"), sitter man igjen med 8 til 10 timers fritid, likevel.

Poenget er at når jeg snakker om hva jeg bedriver på fritiden, er det disse 8 timene som omtales. Og siden læreren fikk meg til å tenke, har jeg nå tenkt ut tre ting min fritid består av:

1. Handling.

Den første tingen jeg gjør på fritiden, er å gjøre noe på fritiden.

Dette omhandler både sosial omgang, "frivillig lesing" (altså utover det skolen legger opp til), blogging og annet kreativt arbeid. I denne avhandlingen blir det antatt, grovt regnet, at 23% av fritiden min går til dette.

2. Tanke.

Det andre jeg begynte å tenke på at jeg gjør på fritiden, er at jeg tenker.
Min briljante prosentregning går utifra at omlag 26% av tiden min går med til slike bedrivelser, som innebærer både dyp filosofering over liv og samfunn, samt tankekraft brukt på å bevisst planlegge eller tenke på det jeg burde gjøre, men som jeg ikke gjør. Dette er vel den vanskeligste fritidsaktiviteten å regne noe konkret ut ifra, fordi: a) man tenker stort sett, ja, hele tiden! b) man er ikke alltid selv er klar over at man tenker/planlegger, grunnet vante handlingsmønstre. c) ens tankeaktivitet vil variere drastisk etter tid på døgnet, energinivå, næringsinntak og omgivelser.

Dette gjør det derfor nødvendig å legge til et tredje, og siste punkt på fritidsaktivitetslisten:
3. Åpenhet.

Dette tredje punktet utelater både punkt 1 og punkt 2, og dreier seg om den tiden der jeg ikke gjør eller tenker noe som helst!
Det å lese igjennom alle facebook-status-oppdateringene, se danske dokumentar-programmer på NRK, sove middagshvil (utover den "naturlige nødvendighet"), kose-spise og å stirre i veggen, er alle komponenter som inngår i denne kategorien. En gjennomsnittlig Meg bruker omtrent 51 % av fritiden sin her.

Det ikke mange er klar over, er at denne kategorien er høyest nødvendig for at de to andre kategoriene skal fungere skikkelig. I praksis vil dette si at disse 51% av fritiden, legger grunnlaget for hva de resterende 49% består av. De tre punktenes avhengighet av hverandre kalles for "åpenhet-tanke-handling-forholdet" på fagspråket (altså faget "Dinas fritid" det er snakk om her). Når man ikke bedriver stort på den tiden man har fått til rådighet (punkt 3), bidrar dette til åpenhet. Her vil åpenheten gjøre tilgjengeligheten lettere for tanker (punkt 2.). Det vil si: Det er først når en ikke gjør en dritt, at man kan komme på noe å gjørra! Altså, idéen blir skapt - tanken slipper til.

Tanken styrer ytterligere handling (punkt 1), altså fritidens faktiske gjøremål - Sosial omgang, "frivilling lesing", blogging og annet kreativt arbeid, som tidligere nevnt.
Slik er hele "åpenhet-tanke-handling-forholdet" forent i en uendelig sirkel av fritidsproblemer!

Også jeg som trodde fritid faktisk var fri tid...

Sjokoladesnitterbakesang

2011-12-05T20:22:00.001+01:00

Når en julekakebaker, lager julebakekaker,
etter mammas gamle oppskrift, av en gammel tradisjon,
trengs det smør og bakepulver, samt litt hvetemel og sukker
mens man måler opp vanilje sammen med et middels egg!

Og deretter skal alt knas i sammen - hvert fall 'følge denne sangen,
bare du nå husker fire skje'er med kakao!
Og når alt er knadd i sammen, kan du stille litt på varmen,
før du pensler julesnittene med ett til middels egg!

Men nu er vi herved kommet til vår julekake-bommert,
For i følge mammas oppskrift, av en gammel tradisjon,
Skal den gode julebaksten, midt i jule-bake-hasten
dynges rikelig med perlesukker - også kalt "farin"!

Som vi lærer her på bibelskole - likestilt med Jesu fole,
stemmer ikke alltid idéal med virk'lighet!
Og på Kiwi var jeg nettopp, og jeg trodde alt var helt topp,
helt til perlesukker-hyllen åpenbarte seg helt tom!

Og der slutter julebakesangen, stemninga og bjelleklangen.
Hvordan kan man bake uten perlesukker, hæ?
Også jeg som hadde ventet, drømt og gledet meg og lengtet
etter mammas sjokoladesnitter siden forrige jul!

(Foto: http://timoteia.blogspot.com/2011/02/hesjekaker-sjokoladesnitter.html)

You've got mail!

2011-12-01T16:40:00.001+01:00

Nå som nettene blir lange, og jula setter inn (kulda er foreløpig fraværende), begynner min mor virkelig å konkurrere om den ærbødige tittelen: "World's Best Mom".
På onsdag (i går) fikk jeg nemlig post! Og er det noe jeg elsker, så er det å få post! Det er julaften for meg! Spenningen ved å gå til posthylla, se om jeg har fått noe, som jeg vanligvis aldri får, og så plutselig se at det ligger post - og det i min hylle - det er vidunderlig! Og ikke bare ligger det post der: Det ligger en pakke. En stor pakke til og med! Jeg er en lykkelig mann! (Egentlig ikke, men det hørtes så mye bedre ut med "mann" enn med "kvinne")

Og akkurat i det jeg trodde jeg ikke kunne bli mer lykkelig, åpner jeg pakken og ser til min store overraskelse at det er en hel julekalender i esken! Mamma har laget julekalender til meg, og sendt den i posten!

Hva slags mor er det kanskje? "World's Best Mom"-kandidat for sure!

Hun har til og med tegnet "mamma-sol" på bursdagen min (mammas soler ser nemlig alltid slik ut, og er derfor assosiert med henne.)

Og det stopper ikke der: Vet dere hva som lå i 1. desember-posen?
En Ferrero Rocher... Å, ja, poeng til mor!

Derfor er det med et stort smil om munnen at det herved ønskes deg en god adventstid!
MVH. Dina og nellik-appelsinen (som ble utkonkurrert av moder'n).

Samt den selvlagde julestjernen, som ikke viste seg å bli så utrolig billig likevel, når man regnet med julelys-kostnader... Akk, akk...

66% rebell

2011-11-27T22:36:00.001+01:00

Jeg sitter her da, og endelig er dottene i ørene mine borte etter en korturné som jeg skulket 66%. Ja, du hørte riktig, jeg har skulket skolen.
Det har seg nemlig slik at kor-faget er obligatorisk for alle og en hver her på bibelskolen. Og jeg skal ikke være så vrang at jeg ikke kan se noen lyspunkter i kor-hverdagen: For det første har det jo en samlende og sosial effekt, i og med at det er det eneste faget som alle linjene (KRIK-, dans-, musikk og disippelskapslinja) har felles; For det andre er det jo en tildels artig musikksjanger (samt en "tildels" artig kor-dirigent) - svart gospel med klare kontakter til New Orleans er ikke feil; Og for det tredje er det jo en måte å opprettholde syngingen min, i og med at jeg i år ikke holder på med musikk. Men det var jo en grunn til at jeg i år valgte å bortprioritere nettopp dette i utgangspunktet!

Sannheten er at når alt kommer til alt, er jeg så ufatterlig lei musikk.
Jeg finner ikke glede i det lenger. Jeg finner ikke engasjementet og iveren jeg lengter etter i det. Og det har jeg vel egentlig skjønt i lange tider, men etter jeg ble ferdig på musikklinja på videregående opplevde jeg det så veldig tydelig: "Jeg er lei."
"Jeg har det helt opp i halsen."
"Hvorfor driver jeg på med dette?"

Jeg tror det er et indre behov i mennesket som skriker etter å føle seg verdsatt og til nytte. Og det er en god ting. Men som alle gode ting, må dette behovet tas vare på.
Dette lærte jeg noe om sist helg, etter å ha vært rebell nok til å skulke 66%, og satt hjemme ved kjøkkenbordet med mor. Vi snakket om musikken. Hvor lei jeg var av det hele. Hvordan jeg kjente at min musikkutøvelse handlet mer om anerkjennelse fra andre, enn om min egen interesse for den - I alle fall kjentes det slik. Og det var denne lørdags-ettermiddagen ved kjøkkenbordet at mamma fortalte meg om forskjellen mellom selvtillit og selvfølelse.

Jeg mangler ikke selvtillit. Jeg er fremdeles overbevist i mitt indre om at jeg kan klare hva som helst med en dose viljestyrke. Jeg har tro på mine evner. Jeg har tillit til det jeg kan få til.
Og nettopp der er det problemet mitt ligger. For det er det jeg får til jeg har tillit til - ikke den jeg er. Min selvfølelse er laber. Den jeg er utover det jeg presterer har jeg ikke tiltro til. Hvem er jeg, når jeg ikke kan prestere noe? Hvor ligger min verdi, min identitet, når jeg ikke får det til?
Jeg tror store deler av mitt liv har dreiet seg om å kompensere for en lav selvfølelse. For hvem er jeg vel, om jeg ikke blir lagt merke til? Hvem er jeg vel om jeg ikke skiller meg ut på noen måte - om jeg ikke er enestående i det jeg gjør? Sannheten lyder jo brutalt i mine ører: Det er jo et slikt samfunn vi lever i - et prestisjesamfunn. Jeg tror det er så mange mennesker - for å ikke snakke om meg selv - som lever for bekreftelsen gjennom det man presterer. Man legger sin identitet i det man gjør, og ikke den man er.
Jeg legger min identitet i det jeg gjør, og ikke den jeg er.

Det er slitsomt å jage etter anerkjennelse. Det tar til slutt livet av en. Det kveler livsgleden - og i mitt tilfelle, spillegleden. Jeg skal en dag ta den tilbake. Jeg skal en dag vinne musikken tilbake i livet mitt.
Men alt har sin tid.
I år er tiden for å bygge opp selvfølelsen i livet mitt. For jeg er mer enn det jeg gjør. Jeg er mer enn det jeg presterer. Jeg er skapt på skremmende, underfullt vis til å være mer enn en nyttevare. Jeg er jo et menneske: Skapt og ønsket av Gud, og verdsatt fordi, vel, jeg er Dina - for øyeblikket 66% rebell...

Jag lever!

2011-11-24T20:19:00.001+01:00

Jeg kan vel ikke akkurat skryte på med 1. plassen i blogg-oppdatering, men de siste dagene ble jeg så fryktelig inspirert til å skrive. Det er det kun fire grunner til:

Den første grunnen til at jeg nu omsider velger å avbryte min blogge-dvale, er rett og slett det faktum at det er litt viktig for meg at dere faktisk vet at jeg fremdeles lever. Så dette er en måte for meg å si: "Hei, hei! Dere har vel ikke glemt meg enda? Nei, for jeg lever fremdeles skjønner dere - sitter her og både inn- og utånder oksygen, gitt..."

Den neste grunnen er min verdensomspennende kulturelle interesse som har beveget seg over til det store Amerika, og bloggen Hyperbole and a Half. Denne dama er seriøst genial, og jeg lurer fremdeles på når hun skal motta Nobels litteraturpris for hennes ærlighet og gjenkjennende fortellerkunst.

Grunn nummer tre er Guros blogg, som jeg følger nøye med på. Du skal derfor ikke se bort ifra at dette innlegget er en smule påvirket av hennes humor, stil og skrivemåte - og det er litt fordi jeg beundrer bloggen hennes; litt fordi jeg liker Guros humor, fordi den rett og slett er veldig lik min egen; og sist men ikke minst fordi jeg ikke har skrevet på hele mange måneder, og det er jo simpelthen umulig å oppsummere hva jeg har vært igjennom over en så lang tidsperiode. Derfor kjenner jeg trangen til et meningsløst, tilfeldig opphostet innlegg - nesten bare for å komme litt inn i "gamet" igjen.

I tillegg (grunn nummer fire) måtte jeg legge over bilder fra digitalkamera til PC i dag, og da når jeg allerede hadde kameraet oppe, var det like greit å bare knipse noen bilder rundt om i rom 19.16.

Her er det altså: Rom 19.16; Gult og kult siden jeg var så heldig. På pulten min ser du PC'n min, som forøvrig er den samme gamle Dell'en, men jeg likær'n godt, for den kan fortsett spille Melissa Horn for meg, og det skal man nøye seg med - i alle fall for en stund.

Av mine andre teknologiske rekvisitter har Elmer, min kjære miljøvennlige Sony Ericsson Elm, det fremdeles fint, bortsett fra at den fine røde knappen på mobil-trekket mitt datt av. Eller det vil si: den knakk i to etter at jeg tryna på mopeden i sommer, og rullet rundt, og rundt i grøfta. Tenk på det du, denne lille røde kan ha reddet liv! Jeg tror nok nemlig at det meste av G-kreftene ble konsentrert i mobil-trekk-knappen, i det jeg smalt hoften med all min kroppsvekt og mer til, samt lommen med Elmer oppi, i bakken. Elmer har det likevel bra, dog jeg begynner å måtte lade den oftere. Men hva kan man forvente etter en så nær-døden-opplevelse som Elmer har hatt - Det er jo ikke rart at man kjenner seg litt utladet av slikt!

Det var forøvrig litt dumt at den røde, fine knappen knakk i to, for den hadde matchet min nye røde lekekoffert så fint!

Den kjøpte jeg på Søstrene Grene, som er nyåpnet i Sørlandets hovedstad. Jeg hadde nemlig en slik en da jeg var mindre, men den ble borte. Og i og med at jeg trengte noe å ha malesakene mine i, kjøpte jeg denne for 69,60 norske kroner. Jeg skal nemlig male et bilde til kjøkkenet, som jeg ennå ikke har startet på, enda det er flere måneder siden jeg sa at jeg skulle gjøre det!

Jeg har likevel, til mitt forsvar laget en skisse, men jeg er ikke helt fornøyd, for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å matche fargene til kjøkkengardinene (som forøvrig er ganske så stygge, men ikke like stygge som enkelte andre kjøkkengardiner på studenthjemmet) og bildet. Det er nesten som om jeg "mangler en rød matchende knapp" på dette området også...

Jeg må jo nevne at jeg siden sist har vært i Stavanger for første gang i mitt liv! Det var i forrige uke da vi, en gjeng fra disippelskapsklassen, var på team-tur der i Stavanger Misjonskirke. For øyeblikket er jeg så lei av evaluering og kjas og mas om team-turen, at jeg ikke gidder å fortelle om den. Men jeg kjøpte meg en ny termo-kopp!

Det vil si, jeg har aldri eid en termo-kopp før, så planen var å ønske meg en til jul. Men så fant jeg denne på Det norske oljemuseumet, og bestemte meg til å kjøpe meg en selv, likevel. De hadde vel ikke klart å finne en like fin termo-kopp til meg i gave, anyways...

Jeg kjøpte meg også en ny boks, som jeg satte oppå noen av de andre boksene!

Jeg har nemlig mange bokser, og hver boks har sin kategori - slik holder jeg system på saker og ting...

Disse boksene har til og med merkelapper!

Og det hadde egentlig disse to skjerfene også, helt til jeg rev dem av. Men det var egentlig bare bra, for da ble de jo enda finere! Og det syns jeg de fortjener, i og med at jeg kjøpte dem av verdens koseligste bergenser på torvet i Stavanger! Han hadde stått der og solgt skjerf på torvet i Stavanger i tredve år! Jeg tror i alle fall det var tredve år! Tenk på det! Jeg er ikke fylt nitten en gang (dog det er kun nitten dager til)!

Men nå må jeg egentlig løpe, for jeg skulle egentlig ha vært hos Maria og drukket kakao for akkurat et kvarter siden! Og det betyr at jeg må spytte ut tyggisen jeg har i munnen, og det er litt trist, i og med at jeg da har kun én igjen! Og denne ene tyggisen er jo nærmest en antikvitet! Den er nemlig den siste i en ten-pack med Ekstra-tyggiser som jeg kjøpte i fjor på Tax-free'en på Torp - Derfor også old-school-looking, og dermed også en antikvitet i mine øyne...

Hur ska det gå?

How I'm really doing...

2011-08-28T22:40:00.000+02:00

De to første ukene på Ansgar Bibelskole har jeg blandede følelser til. Jeg går fra å hilse meg ihjel på mennesker, som nå er mine bekjente, til å føle meg så ensom som man kan ha det. Jeg går fra å le så jeg nesten mister pusten, til å gråte så jeg nesten mister pusten. Jeg går fra å få masse energi av små gleder, til å være så sliten at jeg ikke vet om jeg en gang kommer til å klare å fullføre året.
Men på en merkelig måte vet jeg at jeg er kommet på rett plass.
Det finnes ikke tvil i mitt indre.

Mitt treningstips!

2011-07-30T15:07:00.000+02:00

Jeg misliker trening meget sterkt. Sånn ordentlig sterkt. Jeg har aldri vært noe flink, bortsett fra en liten periode på barneskolen/ungdomsskolen hvor jeg faktisk følte meg ganske vel i gymtimer med dans eller turn. Nå er jeg ikke flink til noe av det heller, så da er spørsmålet: hvordan i all verden skal man motivere seg selv, da?

Jeg har funnet løsningen: den heter "sports-bh"!
Jeg har nå, i en alder av atten og et halvt, kjøpt meg min første sports-bh. Det er noe jeg har tenkt på ofte, at "Sports-bh. Det må jeg jo ha!". Og her forleden dag kjøpte jeg en. Den er grufullt stygg, for de hadde ikke flere svarte igjen. Men på ryggen kan man velge mellom stropper i sikk-sakk eller tradisjonell. Det pimper den ellers ganske plaine, hvite sports-bh'en litt opp.
Nå som jeg har tatt dette vendepunktet, og kjøpt meg en brystholder av dette slag, så kan jeg jo ikke bare la den ligge i skapet, uten å bli brukt. Det syns jeg ikke er redelig gjort ovenfor sports-bh'en. Tanken på at den skal ligge der og morkne i partnerløse sokker, hullete strømpebukser og de ekle g-strengene, som jeg aldri bruker; tanken på å ha brukt 149,50 norske kroner på noe jeg aldri vil bruke; tanken på hvor usportslig det egentlig er, gjør meg ille til sinns. Jeg får rett og slett dårlig samvittighet!
Dette har resultert i to treningsøkter den siste uken: torsdag og lørdag (i dag) - begge ikledd i en stygg, hvit sports-bh!
Om det fortsetter som dette, kan jeg jo faktisk kanskje leve en stund uten hjerte- og karsykdommer, og andregangs patellaluksasjon (Å bevare meg vel. For alle som var under Skjærgårds M&M Festival 2010, Samuel Ljungblahd-konsert, dansebattle: "Patellaluksasjon er vanligst hos tenåringer og skjer noe hyppigere hos jenter. Oftest oppstår skaden under idrettsaktiviteter, men tilstanden kan også oppstå under dansing." - Norsk helseinformatikk)!

Mitt treningstips til alle jenter er derfor: Kjøp en sports-bh!

Under huden

2011-07-22T18:35:00.001+02:00

Det er kaos i Norge. Mitt lille land. Og nå gjør det inntrykk. Nå har vi det foran øynene på oss; vi ser bildene, leser tallene, hører rapportene, kjenner det hele under huden.
For bare noen timer siden var det tørke i Somalia og Israel-Palestina-konflikten vi så bilder fra, leste tall fra og hørte rapportene fra. Men under huden var det ikke.

Det skjer hver dag. Det skjer i verden. Men det er først når det skjer i Norge, at man ser alvoret.
"Vi er alle nordmenn", sier Sveriges utenriksminister. Og resten av verden twitrer med.
Var jeg Somalier for noen timer siden? Var jeg Somalier når jeg ikke hadde det hele under huden?

Poff!

2011-07-01T16:31:00.000+02:00

Jeg jobber fortiden på et potetpakkeri. I utgangspunktet er det ikke verdens morsomste jobb for å si det slik: Jeg sorterer poteter, det vil si, hiver dårlige poteter vekk fra de gode potetene, som skal pakkes. Likevel er det faktisk en fantastisk jobb, fordi jeg trenger ikke konsentrere meg så mye (om ikke det går veldig, veldig fort, og det er veldig, veldig mange dårlige poteter.)! Det gjør at jeg kan drømme meg bort og fantasere, slik jeg er best på. Hendene mine kaster seg (bokstavelig talt) over stygge poteter på rullebånd, mens i hodet mitt, tankene mine, de er på fjerne scener hvor jeg taler veldig bra taler, som alle i publikum skjønner hva jeg mener med når jeg sier dem (fordi de er publikum i hodet mitt, og jeg skjønner selv godt hva jeg mener.); på talkshow hvor jeg forteller om hvordan det er å være åpent kristen musiker i et veldig åpent ikke-religiøst samfunn (hvor jeg selvfølgelig sier de smarte tingene og sjarmerer alle i senk); og i samtaler med mennesker jeg ikke har sett på lenge. I dag - mens jeg stod og sorterte poteter med venstre-hånden, fordi jeg selvfølgelig klarte å kjøre ut med scooteren i går, og derfor opplever noen radikale forandringer i håndflater og håndledd - tenkte jeg mye på at jeg tenker mye. Og da gikk det et lys opp for meg - det blendet meg som sollys ut i et endeløst, stummende mørke! Neida... Men jeg lærte noe om meg selv, og derfor er det så fantastisk å sortere poteter.

Jeg er, som sagt, glad i å drømme meg bort. Om verden rundt ellers er kjedelig, er det party i hodet mitt. Jeg er aldri rastløs (med mindre jeg skal noe viktig, og derfor "venter" på at klokka skal bli mange nok til at jeg kan dra min vei - men selv da går det egentlig greit, fordi jeg da kan drømme om hva som skjer når jeg kommer til den viktige tingen jeg skulle på...). Jeg rekker ikke bli rastløs, for det skjer alltid noe i hodet mitt. Jeg elsker når det er rolig rundt meg, fordi jeg da blir tvunget til å finne på noe! Det er da jeg drømmer. Det er da jeg kommer på gode (i følge meg selv) idéer. Det er da jeg kommer på sang-materiale. Det er da jeg blir kreativ! Jeg fungerer rett og slett best når ting er rolig rundt meg, for det er da jeg - tankene, drømmene og fantasiene mine - får blomstre.
For å dra linjer tilbake i tid, så gikk jeg i tidlig alder i en privat barnehage. Fordi den var privat, kunne de ta seg andre friheter, og en av disse var at de ikke hadde noen leker. Det de imidlertid hadde, var materialer. Og hva gjør man når man ikke har noe å leke med? Man lager noe å leke med! Det er noe jeg seriøst skal lære til mine barn: Kunsten å lage noe, når man ikke har det. Nå vel, jeg vil ikke karakterisere meg selv som et håndtverksmenneske, for ofte har jeg ikke (dessverre, må jeg si) kunnskaper med dette (til en viss grad). Likevel er det nettopp det jeg gjør hele tiden: jeg lager meg noe som ikke er der. Jeg lager meg en virkelighet som ikke er der. Men ikke kall meg gal! Jeg er helt klar over at fantasiene mine kun er fantasier, og så lenge jeg er det, ser jeg ikke noe galt i å ha dem. Det har funket bra i 18 år...
På grunn av dette, kan jeg kanskje ofte bli oppfattet som litt fjern. Særlig når det er mye som skjer rundt meg. Og det er jo faktiske ganske naturlig. Når jeg i hodet mitt løser verdensproblemer, så er det ikke like enkelt å følge med på alt som skjer rundt meg! Og omvendt! Verdensproblemer blir fort veldig mange, og veldig vanskelige, problemer når det er tusen andre ting som skjer utad. Det blir rett og slett for mange intrykk, som sier "hei, her er jeg, tenk på meg!". Og jeg er ikke noen super-woman! Jeg klarer faktisk ikke å løse verdensproblemer og konsetrere meg om alle de tusen inntrykkene. Da sier det til slutt: "poff!", og så forsvinner både verdensproblemene, og de tusen inntrykkene, og jeg sitter igjen med intet. Ingen inntrykk å kommentere. Ingen verdensproblemer og dele.

Dette kom jeg til å tenke på mens jeg pakket poteter, for da er det så lite som skjer rundt meg. Det er så få inntrykk. Og derfor er det så fantastisk å være meg på et potetpakkeri...

LIFE

2011-06-28T20:25:00.000+02:00

I USA er det en bevegelse som har gått inn for en stille demonstrasjon mot abort. "The Silent Siege" stiller seg opp med rød teip over munnen, med innskriften "LIFE". På denne måten ønsker de å ytre de ufødte barns sak - De som ikke har noen stemme å ytre seg med.
Når det kommer til debatt, er vel abort ett av de mest omstridte temaene som finnes. Man diskuterer livets begynnelse, barnets rettigheter, kvinnens rettigheter og mannens rettigheter, men personlig føler jeg at abort-diskusjonen er et resultat av en mye mer omfattende diskusjon, som det ikke prates like mye om.
Jeg tror på ærlighet. Og jeg vil øves i å bli bedre på å være det.

Norge er vel det landet i verden som er reddest for forskjeller. Og det på godt og vondt. Vi er fremst på likestilling i verden. Vi diskuterer oss blå om likelønn og kvinner i lederstillinger, og kjemper kamper for de svake - men hva med dem som faktisk er svakest av alle?
Det oppstår kraftige reaksjoner når motbevegelsen for abort står fram. Men egentlig er det nettopp dette det burde gjøre. Jeg er for liv.

Men hva med kvinnens liv i det hele?
I det siste har det vært flere overgrep i Larviks-distriktet. Jeg blir kvalm når jeg leser om det. Hva får noen til å begå slikt?
Det kunne ha vært en av mine venninner. Det kunne ha vært meg. Og helt ærlig (fordi jeg tror på ærlighet), så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort i en slik situasjon. Jeg vet godt hva jeg mener er rett, og hva jeg mener jeg burde ha gjort, men er det noe jeg har lært, så er det at jeg kun er et menneske - fullt i stand til å bryte verdier.

Samfunnet er likedan. Det kan bryte med grunnverdier om rett til liv. Men i mine øyne handler det ikke bare om abort. Samfunnet vi lever i, i dag er utrolig perverst og nedtrykkende. Synet på kvinner er forkastelig, og det selv i likestillingens stormakt. Våre mødre har kjempet en lang kamp for at kvinner skulle bli sett på som viktige, selvstendige og smarte individer, og i det hele tatt verdige stemmeretten! Jeg syns det er flaut at vi, dessert-generasjonen som har fått alt gratis, forkaster alt deres strev. De arbeidet for å la kvinnene gå fra å være umyndige, naive dukker i mannens dukkehjem, og hva har vi gjort? Gjennom mediebilder, holdninger og verdier har vi gått to skritt tilbake, og kvinnen er igjen umyndige, naive dukker i mannens herredømme. "Damn who's a sexy bich". "Faen, hvem er en sexy tispe" - Hva hedrer kvinnen i dette?

Samfunnets syn på forholdet mellom mann og kvinne er gyselig! Alt er lov, så lenge man ikke har ringen på finger'n - og da er egentlig det meste lov da også, for forpliktelse finnes ikke.
Kjærlighet er ikke en følelse. Kjærlighet er et valg. Et valg bærer med seg forpliktelse, og forpliktelse bærer lenger enn en følelse eller en impuls. Og det gir trygghet. Trygghet er faktisk avhengig av et valg og en forpliktelse. Og denne forpliktelsen burde vært nært knyttet opp mot intimitet og seksualitet. Men fordi det ikke er noen forpliktelse, er det ikke noe som binder forholdet og intimiteten sammen, og alt blir lov. Og jeg tror ikke det er bra, for det gjør noe med tankene og holdningene våre. Vi kan latterliggjøre det, men humor er ikke nøytralt. Å se utroskap rett før bryllup er ikke en romantisk komedie - det er vulgært. Det burde ikke lette på smilebåndene, for det gjør noe med vår samvittighet, vår verdsetting og våre verdier. Humor er ikke nøytralt.

Det handler ikke om abort. Det handler om samfunnet vårt. Abort er alt, alt, alt for sent. Jeg blir flau når jeg tenker over hvordan abort i det hele tatt er et tema. Det handler om holdningene våre. Det handler om tankene våre. Det handler om verdiene våre, for det er det som avgjør handlingene våre. Holdninger er påvirket av tanker. Tanker påvirkes av alt, og det inkludert verdier. Og det er derfor det er så viktig å ha dem - De gjør noe med våre holdninger.

Kall meg gjerne konservativ, men i dagens samfunn er det meget radikalt å være nettopp det.

Jeg demonstrerer mot uthenging av kvinner. Jeg demonstrerer mot meningsløshet. Jeg demonstrerer mot uforenlighet.
Jeg er for kvinners rettigheter. Jeg er for trygghet. Jeg er for nærhet. Jeg er for liv.

Frøken Valberg

2011-06-20T16:43:00.001+02:00

Når jeg flytter for meg selv - ikke nå, men når jeg flytter et sted jeg har muligheten til å ha et dyr - så skal jeg skaffe meg en katt.
Om det er en hannkatt, skal han hete Karsten. Og om det er en grå hunnkatt, så skal hun hete Bodil. Men om det blir en hunnkatt som ikke er like sliten og lat som Bodil - en mer kvikk og skarp katt - så skal hun hete Miss Dashwood fra "Sense and Sensebility". (Eller Miss Marple, om det skulle bli en langhåret katt. Men jeg liker alltid de korthårede kattene bedre...)
Jeg hører nemlig ikke hjemme i denne tidsalderen. Jeg skulle levd i en tid der kjoler og skjørt var hverdagsantrekk, og hvor hatt var et must når hjemmet ble forlatt, hvor man kom seg fra A til B med hest og kjerre og mennene gikk i dress og hilste deg med "Frøken". Frøken Valberg. Jeg skulle vært en staselig frøken, med vakre, feminine sko, som attpåtil var gode å gå i. Jeg skulle gått med hatt når jeg forlot huset, for å handle, plukke blomster, eller komme på visitt til vennene mine, som også skulle gått i kjole og dress. Jeg skulle drukket te med melk, og bodd i et herlig, lite hus, med en katt som het Miss Dashwood - Og alle skulle de kjenne meg, som den staselige, elegante kvinnen med det varme lynnet. Frøken Valberg.

Foto: http://alexaadams.blogspot.com/2010/08/sense-and-sensibility-mash-up.html

Menn spør ikke om veien!

2011-06-10T00:26:00.001+02:00

I dag hadde jeg min siste gitartime. Herlighet. Her stopper det. Fra nu av blir jeg ikke flinkere. Og jeg vil stå fast ved Girl From Ipanema i all evighet. Uansett: På vei hjem fra denne gitartimen, med årets siste finpuss på Girl From Ipanema, så stod det en bil i veien - bare noen meter fra busstoppet jeg akkurat hadde gått av bussen på. I bilen satt en mann. Oh, but I watched him so sadly... Han blafret med et kart. Eller, egentlig brettet han det ut, for å deretter brette det inn igjen, snu det og brette det ut. Og midt i denne febrilske "kartlesingen", sendte han meg like febrilske blikk mellom de strøkne brettekantene.
Det hender ikke rent sjeldent at folk "kjører seg vill" her oppe. Som regel skal de fra Larvik til Tønsberg, og GPS'en deres har prestert det vidunder og kalkullere Larvik - Tønsberg over Hvarnes.
For å gi et lite innblikk i hvordan dette arter seg, har jeg hentet et par modeller fra Google Maps:

Model 1:
Larvik - Tønsberg: The Easy Way
39,9 km - E18 - 35 min.

Model 2:
Larvik - Tønsberg: Over Hvarnes
72,9 km - Rv306 - 1 time og 24 min.

Som sagt, så hender det ikke så rent sjeldent at vi får disse ufrivillige turistene på besøk. De pleier å stoppe i gården vår, eller nede ved elva. Og som regel pleier de å spørre om veien. Eller fiskekort - alt ettersom. Men dagens oppdagelsesreisende kom ikke lenger enn til krysset. Og dagens oppdagelsesreisende var preget av de kummerlige handikap: For det første å ha en GPS som til og med får Google Maps til å virke Einstein i forhold, og for det andre var'n mann! Og menn spør ikke om veien!

Så der stod jeg da, og sende like mange febrilske blikk tilbake - der jeg kunne komme til mellom de gule riksveiene og kommunegrensene i kart-blafringen hans - og ventet på at mannen skulle ta hintet om å kanskje åpne vindusruta. Det gjorde han ikke, og jeg spaserte videre, før han - etter en tids gange fra min side - raste forbi meg - and looked straight ahead, not at me.

Av dette kan man lære 3 ting:

1. Skaff deg en GPS!

2. Hvis du ikke har en GPS, sørg for å finne et kart, og sørg for å ikke skjønne noe av det!

3. Spør aldri om veien...

Slik vil du bli presentert for en rekke vakre, kulturrike steder i Norges land med mye lokalhistorie, sånn som (for å ta et eksempel out of the blue) Hvarnes!

(Cause when they passes, each one they passes says "ah")

Til glede eller besvær

2011-06-05T18:57:00.005+02:00

Jeg kommer hjem. Både mamma og "stefar" skryter av meg, og sier at "det var sprekt gjort". I deres øyne var det bra for meg å komme meg litt ut fra huset - vekk fra foreldre, og oppleve noe nytt og spennende. Noe givende. Noe man kan få bruk for seinere.
De legger ut om hvor bra det var at jeg ble med dem da de spurte - enda det kom fram senere at de egentlig ikke hadde trodd at jeg ville svare "ja". Og når alt kommer til alt, vet jeg ikke helt hvordan jeg klarte å rote meg inn i det, selv heller. Men jeg det gjorde jeg altså.

Jeg tror jeg aldri har følt meg så kvinnelig, som det jeg har gjort de siste tre, fire dagene. Ikke fordi jeg følte meg fin og fjong, slik man kanskje tenker seg at kvinnelige personligheter er - snarere tvert imot: Usminka med bøss i hår og røde gummistøvler (som forresten så ut til å være et nummer for lite, og som på samme tid så ut til å trekke inn litt vann - og det på begge ben) gikk jeg rundt og luktet svette; brukte den samme buksa da jeg dro, som da jeg kom; spiste maur, når kampen for å overleve ble for hard; bæsjet i skauen, og vasket hendene kun etter lignende besøk. Jeg sov under åpen himmel, noe som, til min store skuffelse, var ganske så likt som soving i telt - bare uten teltet. Jeg drakk vann som mye mulig kan ha vært infisert med harepest, og om ikke det var harepest, så var det i alle fall noe annet, ganske så farlig noe.
Likevel har jeg aldri følt meg så kvinnelig før, der jeg ligger alene på et liggeunderlag og synger standardlåter, mens de andre bestiger høye fjell; må læres opp til å tenne bål, og å pakke sekken riktig (noe jeg egentlig kunne fra før, men jeg bare glemte i min kvinnelighet!). Der jeg mister ørten kroker og mark, i desperate forsøk på å vise at jeg faktisk kan klare å overleve ute i naturen, jeg også; samt prøver meg med et par rosiner som agn (noe jeg er overbevist om at jeg nesten klarte å få napp med). Man føler seg ganske kvinnelig når man er den eneste som har med seg aftersun - eller joggesko, for den slags skyld, hvor man jo ikke akkurat kan gjette på at man kommer til å overnatte i en myr. Man føler seg ganske kvinnelig når man, i skogens stillhet, til slutt (forskrekket over det faktum å nærmest ha glemt sitt eget navn) blir overmannet av tanker i øst og vest, og sverger på at man snart blir erklært sinnsyk!

Men så kommer roen. Og på en merkelig måte så gjør det ikke noe å lukte død og fordervelse, skitne til buksa, spise maur (mest bare for å ha prøvd), bæsje i et hull i bakken, sove under stjernene eller drikke forgiftet vann. På en merkelig måte klarer man til slutt å tømme hodet, og bare være til; huske at navnet er "Dina", og at man - uten å egentlig vite helt om man liker det, eller ikke, eller om man er til glede eller til besvær for medmenneskene - er den eneste jenta på en ordetnlig, ordentlig guttetur.

(Foto: http://farm4.static.flickr.com/3066/3251548272_4be559e6f3.jpg)

"Det grønne land"

2011-05-30T21:23:00.007+02:00

Mens det herjer om svenskekongen, E-koli-agurker og lokalvalg i Milano (og ja, jeg måtte sjekke internett for å faktisk få gitt et inntrykk av at jeg faktisk har et aldri så lite innblikk i hva som skjer i verden), så sitter jeg her og drømmer meg bort til fjerne steder. Eller kanskje ikke så fjerne likevel.
I første rekke Bergen, hvor jeg drømmer om roadtrip med bestemor; deretter Colombia med Ansgar neste år. Og etter det hva, skjer så? Jeg kan dra hvor som helst!

Jeg kan studere bossa nova i Brasil (å, bevare meg vel - hvor herlig er ikke det?) Eller jeg kan dra til Irland, og bare være til; Fordi jeg blir mer og mer overbevist om at jeg innerst inne, bak Vestfolds-tankene og under det nordnorske kjød, så er jeg ire. Jeg må være det. Jeg føler meg på en merkelig måte hjemme der - og jeg har jo kun vært en langhelg i Dublin!
Meg - ute på en innsjø i "det grønne land" - det bare "maker sense", som 2 + 2...

http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/135937/
O, for en lykke!

Kvinnen som savnet et innlegg på bloggen min.

2011-05-26T20:42:00.004+02:00

Min kjære venninne Guro sa her forleden dag: "Jeg savner noe på bloggen din", så nå har jeg tenkt å gi henne noe på bloggen min. Jeg kan jo starte med å unnskylde for hvorfor jeg ikke har gitt henne noe her tidligere med å si at det har vært russetid, etterfulgt av eksamenstider, og så videre, men vi vet begge at det er en utrolig dårlig unnskyldning, for jeg har hatt plenty med tid til å skrive. Hva jeg i det hele tatt skulle ha skrevet om er en annen sak. Jeg tipper at det ikke er så utrolig morsomt for dere og sitte å lese om hvor mange eksamener jeg har, og hvor teit jeg har oppført meg i rød bukse. Likevel velger jeg nå, etter oppfordring av min kjære venninne Guro, å oppdatere bloggen. Jeg føler ikke jeg har så mye å skrive om, så jeg dedikerer dette innlegget til kvinnen som savnet det så sårt: Guro.

Dette er et blogginnlegg om Guro. Guro er høy og blond og kul og sæt (som for øvrig er et ord vi har funnet på sammen), og en av dem jeg ikke ville vært foruten i mitt liv. Og nå skal du få høre hvorfor.
Guro er sosial. Det kan jeg også være, men jeg er omringet av en nokså usosial sfære av og til. Jeg kunne kommet med dårlige unnskyldninger, som at jeg bor in the middle of nowhere, hvor det eneste dugelige framkomstmiddelet er bil - og uten lappen er det litt vanskelig - men jeg velger å la være, fordi vi begge vet at det er en dårlig unnskyldning for å rettferdiggjøre lathet. I alle fall når man har mennesker som Guro boende kun fem kilometer fra ens egen utgangsdør. Back on track, Guro er en person som jeg ser opp til, nettopp fordi hun kan kunsten å komme seg ut av huset, samtidig som hun er den slakkeste lille larva jeg kjenner. (Unnskyld for at jeg kalte deg "larve" - det var i mangel på et annet substandtiv...). Guro er en person de fleste liker å omgås. Og det er jo ikke vanskelig når man har så god humor som det hun (og forsåvidt jeg også) har! Jeg elsker stundene vi bare kan sitte sammen og le av oss selv - fordi vi er så sæte! Hun er lett å komme i prat med, og dermed også lett å like, særlig gjennom hennes evne til å kunne kombinere den skjønneste godhet, med å være beinærlig når det trengs. Hun er ei jente som har drevet med, og driver med mye forskjellig: Alt i fra sport, til kreativt arts&crafts og diverse ansvarsoppgaver. Hun er rett og slett en aktiv person. Og i og med at jeg er en nokså passiv person, trenger jeg slike som Guro til å dra meg ut av min egen lille - veldig fine, men veldig lille - boble.
Samtidig er Guro en av de få personene jeg kan dra med meg inn i min lille boble! Og det er unikt! Jeg digger at jeg kn være 110% ærlig, og si alle de dumme, teite (rettelse: sæte) tingene jeg ikke kan si til alle andre (uten å få ekstremt rare blikk, eller et stempel som tidenes rareste). Hos Guro møtes man bare med aksept, en god, kjærlig latter, av og til med en undertone av at det er gjenkjennelige tanker jeg buser ut med. Jeg digger at jeg bare kan sitte med Guro, og ikke trenger å si noe annet enn "nå suger alt, litt", uten å måtte utfylle noe mer. Jeg digger at vi bare kan sitte å furte sammen på våre furte-kvelder som arrangeres med (alt for mye) kaker og godt, samt en film (gjerne en vi kan le eller gråte av, alt etter vårt eget ønske).
Jeg digger rett og slett måten hun kombinerer det å utfordre meg til å komme meg mer ut av mitt eget hus, samtidig som hun også kommer inn på besøk, og bare er med meg.
Guro er rett og slett den perfekte venn. Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Jeg ønsker meg en kommende ektemann som er Guro i gutteversjon! (Er det rart jeg er singel?)

Jeg digger at vi kan le sammen. Jeg digger at vi kan gråte sammen. Jeg digger at vi kan be sammen.
Jeg digger at vi kan finne på ting. Jeg digger at vi kan prate om ting. Jeg digger at vi ikke trenger å gjøre noenting.
Jeg digger at det aldri er kjedelig med deg. Jeg digger alle de interne spøkene sammen med deg. Jeg digger at det aldri er en pinlig stillhet med deg.
Jeg digger humoren din. Jeg digger den godheten din. Jeg digger sætheten din.

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å ta vare på vennene mine - og på deg.

(Hun, Guro, er singel, forrsten. Bare så dere vet det...)

Livet er ikke bare burde, burde...

2011-04-22T21:14:00.003+02:00

Noen av dere har sikkert sett denne karen her før, og jeg blir bare mer og mer sikker på at jeg skal ha en sønn som dette her:

... Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg syntes om slike "vidunderbarn". Frank "Sugar Chile" Robinson for sin del, sluttet helt med musikken og startet med psykologi i stedet, da han ble voksen. Kanskje ble det for mye press rundt talentet hans, noe som ødela gleden ved musikken? Jeg vet ikke, men jeg kjenner igjen følelsen av presentasjonspress. Noen ganger gjør jeg noe, bare fordi det er gammel vane, fordi det forventes av meg, eller fordi andre finner glede i det. Men det at noen andre gleder seg over det du selv gjør betyr ikke nødvendigvis at du liker det selv. Og gamle vaner, forventingspress og høye krav - satt av både seg selv og av andre - ødelegger gleden. Kanskje var det slik for "Sugar Chile", også.

Av og til blir jeg så sint på alle gamle vaner, forventinger og krav. Det er akkurat som om det er et liv alle ønsker å skulle få leve. Et "ideal-liv". På samme måte som vi blir bombadert med mediebilder, som forteller oss hvordan vi egentlig burde se ut, så blir vi bombadert med holdninger til hvordan livet vårt egentlig burde være. Og hele tiden ser vi framover og ønsker oss et annet sted. Et sted hvor vi har det vi drømmer om i dag. Et sted hvor vi virkelig har det bra. Men det blir aldri nok. Og det blir aldri slik man hadde tenkt. Hvor mye tid og krefter bruker jeg ikke - hver eneste dag - på å se for meg hvordan ting bør, skal, burde eller kommer til å være. Og hver enese dag blir det aldri slik jeg hadde tenkt. Noen ganger bedre, enn jeg hadde forventet, noen ganger dårligere. Men som oftest bare annerledes. Og de forventingene man hadde til en bestemt situasjon, ble ikke innfridd. Og ting ble ikke som det skulle. Sola skinte ikke, du fikk ikke med deg alt, det du tenkte å si kom ut helt feil, og alt i alt ble det annerledes. En selv var anneledes enn det man egentlig hadde tenkt.
Og så omsider sitter man der og finner ut av at man alt i alt ikke klarer å blir bra nok - for seg selv.

Vietnamkrigen

2011-03-02T12:45:00.005+01:00

Av og til føler jeg meg som en sosial katastrofe.
Dette kom til uttrykk i går, da jeg sang på et foredrag jeg hadde blitt spurt om å synge på. Som takk for innsatsen, hadde arrangøren kjøpt et gavekort som konferansieren skulle overrekke til meg, etter at jeg var ferdig. Den hvite konvolutten ble trukket fra av en pose han hadde med seg, mens jeg la fra meg gitaren jeg hadde i hendene, siden jeg delvis var på vei til å forlate rommet. Han rakte gavekort-konvolutten mot meg mens han takket for at jeg hadde satt av tid til å komme. Og det er der min sosiale intelligens kommer inn. Jeg tok tak i konvolutten, mens han snakket, og kanskje snappet jeg den litt fort ut av hendene hans, stakkar. Deretter, etter et lite sekund med blikkontakt, og 1 stk forfjamset konferansier, tok jeg hånden hans og takket for gaven (Jeg tror i alle fall jeg takket. Man takker jo alltid når man får en gave; det kommer jo automatisk. Jeg kan i alle fall ikke huske at ikke takket...), før jeg vendte meg mot publikum og neide. Poenget mitt her, er at aldri klarer å ta imot en gave ordentlig! Når noen rekker en konvolutt mot meg, så tar jeg jo tak i den. Men likevel så klarer jeg visst alltid å skape en litt klein stemning rundt det hele.
Gave-givere har det med å alltid drøye tida skikkelig ut med lange utgreiinger, også. Hvorfor gaven blir gitt, hva som er i den, hvor den ble kjøpt, og at den går an å bytte den om det skulle være ønskelig. Og under hele denne talen står jeg der og lurer på: når er det jeg skal ta imot den gaven? Hvilket cue skal jeg ta, liksom?

Og så syns jeg det er så kleint etterpå - særlig når jeg er jente. Er du gutt, er det greit; man takker med et fast håndtrykk. Men er man jente er det verre. Jeg står der og vurderer: skal jeg gi klem? Skal jeg bare gi et lite handshake? Skal jeg neie, og nøye meg med det? Jeg er ikke noe særlig bekvem med klemmer, i alle fall ikke når det kommer til personer som jeg ikke kjenner så godt. Jeg klarer liksom aldri å gi den klemmen riktig: Hvor nærme skal jeg stå? Skal jeg holde armene mine rundt personen jeg klemmer, i så fall, hvor høyt oppe på ryggen til vedkommende skal denne armene da holdes? Skal jeg kun bruke én arm?
Jeg føler at jeg alltid "bommer" på klemmen, på et vis, også. Jeg kommer liksom for langt fram, eller for langt bak, så jeg ender opp med å skvise øret mitt, nesa mi, eller halve munnen min oppi trynet på den andre. Jeg klarer bare aldri å få den klemmen rett! Og hvertfall ikke når det er bekjente eller mennesker jeg ikke har møtt før, jeg klemmer.

Møter med bekjente er i grunn vanskelig i seg selv, syns jeg. For eksempel når man møter på noen i gata, eller i gangen på skolen. Jeg ser jo vedkommende, langt der borte, men jeg kan jo ikke rope ut fra den ene enden til den andre; "Hei, du!". Så da går man mot hverandre, da. Man kommer nærmere, og nærmere, og inni meg er det rene Vietnam over hvorvidt jeg skal si hei, om jeg skal stoppe opp og spørre om hvordan det går, om jeg bare skal smile, og i så fall når jeg skal smile, og når jeg skal møte blikket til personen jeg kun kjenner ved navn - tror jeg. Og som regel ender det opp med at jeg enten later som om jeg ikke har sett vedkommende - i frykt av at jeg ikke blir gjenkjent, at det er feil person jeg møter på, og om det faktisk er "greit" at jeg hilser på vedkommende - eller så klistrer jeg på meg et falskt smil, for å prøve å skjule den innvendige Vietnamkrigen, og usikkerheten rundt situasjonen.

Kanskje må man bare være trygg på at man klarer å gjøre tingene riktig i situasjonene som dukker opp. Kanskje må man bare stole på at håndtrykket er fast nok, at mennesker syns det er hyggelig at du stopper opp og hilser, og at det man selv syns føles riktig, faktisk er riktig - selv om noen skulle komme til å stjele en klem. Akk, disse klemme-stjelerne...

Enough said...

2011-02-18T18:30:00.004+01:00

I renhetens ånd har jeg kjøpt meg nytt middel mot kviser på apoteket, i håp om å krysse av porselenshud på check-lista. Dette viste seg å være både dyrt og effektivt - så effektivt at det har klart å bleke håndduken jeg har tørket ansiktet mitt i etter bruk; og dette da etter at jeg har vasket middelet av med vann, slik som jeg skulle.
For min del, er det jo positivt med et produkt som faktisk gir resultater, men jeg må ærlig innrømme at jeg blir litt bekymret når jeg ser hva det har gjort med håndduken. Hva kan det da gjøre med fjeset mitt?

Foto: privat

"Må ikke komme i kontakt med øyne og slimhinner" - Enough said...

Jeg skal ikke la noe få makt over meg

2011-02-16T20:18:00.004+01:00

Jeg tror vi nordmenn er kjemperedde for å fremstå som stolte. Det verst tenkelige vil være å bli kalt "arrogant" - helt ærlig, hvis noen oppriktig hadde kalt meg arrogant, så tror jeg at jeg hadde begynt å gråte. Derfor, i frykt av å bli oppfattet som det vi syns er Lucifer selv, er vi uhyre forsiktig med oppførselen vår.
Jeg, for eksempel, er kjemperedd for å bli oppfattet som en kontrollerende sang-diva som tror hun klarer alt. For det første klarer man jo ikke alt - uansett hvor mye man øver. Men poenget her var at det går en fin linje mellom å ha god selvinsikt og være realistisk, og å stenge seg inne og bli jantelovisk. Hvor mange ganger har jeg ikke latt være å si ting, som jeg egentlig ville si, latt være å gjøre ting, som jeg egentlig hadde hatt lyst til å gjøre, fordi jeg har vært redd for å fremstå som kjepphøy, arrogant og ovenpå.
I frykt av arroganse, blir vi uærlige. Jeg tar meg selv i det hele tiden: sier en ting, men tenker en annen ting. Gjør noe, men tenker noe annet.
Jeg har tenkt litt, og det jeg har tenkt er at jeg skal tørre å si det jeg tenker. Jeg skal tørre å gjøre de tingene jeg egentlig vil gjøre, tross av stolthetsfrykten. Å tørre å ta sjansen på å drite meg ut, framfor å slutte å leve på grunn av frykt.
Noen sa en gang: "Jeg skal ikke la noe få makt over meg". Jeg vil ikke at frykt skal få makt over mitt liv - at det skal hindre meg i å gjøre de tingene jeg egentlig vil.

Once upon a time...

2011-02-13T19:11:00.004+01:00

Jeg har funnet mitt stilikon!

Bortsett fra den heller spesielle kjolen!

Overveldet!

2011-01-29T17:39:00.003+01:00

Mamma er en liten kunstnertype. Og hvis hun vil, så er hun veldig flink til å lage selv, men likevel er det for det meste andres kunst hun fasinerer seg over. Derfor er det som oftest et must å stikke innom et galleri eller lignende når vi er på tur - i dag var intet unntak, og vi tok veien til Haugar i Tønsberg.

Jeg vil si at jeg som oftest syns det er helt greit å gå og se på kunstutstilling. Det er mye fint, og alt det der, men også ofte mye kjedelig, med mindre man drar på samtidskunstmuseum i Oslo, eller slikt. Derfor var det en stor glede, og overraskelse, da mamma og jeg dro på Haugar og Peter Callesen hadde utstilling.

Peter Callesen er utdannet innenfor både kunst og arkitektur, og har laget mange kunstverk og installasjoner av snø og is - og av papir. Papir-verkene er inspirert av forholdet mellom todimensjonalitet og tredimensjonalitet. Mye av kunsten linkes til eventyr, som for eksempel "Den standhaftide tinnsoldaten" eller "Den stygge andungen" av Hans Christian Andersen. Naturen, og hvordan den påvirker mennesker, er også en inspirasjonskilde til Callesens utskjæringer. Papir-kunsten er derfor nesten mer som et lite drama, hvor papir skjæres ut, bøyes og vendes, møtes, eller vrenges og skaper kunst som er så livaktig at det nesten er skummelt... Papiret blir levende!
Peter Callesens klarer å skape noe helt fantastisk, noe umulig, ut av et helt vanlig A4-ark - eller "Out og nothing" som den danske kunstnerens utstilling heter.
For 70 kroner (50 for studenter) kan du se den på Haugar i Tønsberg, fram til mars. Ikke la denne sjansen gå i fra deg..! Det hører med til sjeldenhetene at man nærmest blir målløs av å dra på kunstutstilling med mor. Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal si - jeg er overveldet!

Kildehenvisning:
http://www.petercallesen.com/index/index2.html

Jordbær på strå

2011-01-26T13:19:00.008+01:00

Lykken er enkel - som jordbær på strå
Reisebyråer når himmer'n er grå
Lykken er frokost og te på terassen
Lykken er buss-skur på bussholdeplassen

Lykken er duften av nystekte boller
Turer i skogen, på små, kjente koller
Smaken av deilige, håndplukka bær
Lykken er susing i bladgrønne trær

Lykken er lyden av fugler som synger
Flyting på ryggen i bølgende dynger
Lykken er skille langs stretch-trusekanten
Og oppsparte kroner fra brusflaskepanten

Lykken er kake og is til dessert
I strålende solskinn og sensommervær
Lykken er sykkel med kurv og med tute
Lykken er lettstappa gåsedunspute

Lykken er kjole og lakkrøde sko
Å høre at maten var smakfull og go'
Å kjenne at vinden stryker ens hår
Og letter på skjørtet for snøbleike lår

Lykken er støvler i regnværets flod
En landhandel eller en bruktmarkedsbod
Lykken er postmannens pakke i vente
Lykken er latter fra venner og kjente

Lykken er glede, og frihet, og ro
Og være velsigna og sikker i tro
Lykken er enkel og lett å forstå
Som samling av modne jordbær på strå

Foto: Flickr

Sykdom

2011-01-06T14:42:00.002+01:00

I går kom jeg hjem fra skolen, litt sliten etter å ha sovet på bussen, etter å ha sittet med vondt i magen i siste økt, etter å ha sittet og nesten sovnet i timen i tredje økt. Jeg sovner aldri i timen, men denne uka har jeg neste gjort det to ganger. Men det var egentlig ikke poenget med dette innlegget. Poenget var at jeg hadde vondt i magen.

En merkelig magesmerte, som nesten kjentes ut som mensturasjonssmerte, men som ikke var det. Og som nesten kjentes ut som når man må så på do at det gjør vondt, men som ikke var det heller. Uansett, så kommer jeg hjem, trøtt med vondt i magen, og klager litt til mamma. "Det kjennes ut som jeg må tisse, men så må jeg ikke det..."
Og da spratt sykepleier-mamma opp og sier: "Har du urinveisinfeksjon?"

Og da fant jeg ut at jeg hadde urinveisinfeksjon, og drakk 6 glass væske, hvor halvparten er appelsinjuice, for det skal visst hjelpe mot urinveisinfekjoner. Og så var det tranebær-tabletter (som forresten er sykt svære, som i drit-svære!) som jeg skulle svelge, i tillegg til tran-piller, som mamma også fant ut av at jeg burde ta.
Så var jeg da faktisk litt syk...
Og likevel var jeg ikke syk nok til å slippe oppspill på skolen i dag, men det gikk egentlig helt greit, så det var egentlig ikke så ille. Jeg tenkte bare at du kanskje syns litt synd på meg når jeg sier jeg har vært syk. Om jeg så bare skulle vise meg å være oppmerksomhetssyk...

Halleluja, jeg er rastløs!

2010-12-22T19:46:00.007+01:00

Jeg er er en "no-friender". Ikke i forhold til det at jeg ikke har venner, men jeg fremstår ofte som en "no-friender", fordi jeg er ekstremt dårlig til å finne på saker og ting. De siste to årene, spesielt, hvor dagene for det meste har gått til... vel, ingenting..! Når folk har spurt meg: "Hva driver du med på fritiden?", så har jeg ikke kunnet svart, egentlig... "Jeg er med venner og sånt"? Nei, når sant skal sies er det vel heller sjeldent jeg faktsik går utenfor døren og finner på noe med disse vennene. Og det er ikke det at jeg ikke liker vennene mine. Det er bare det at jeg er over gjennomsnittet slakk, i en kombinasjon av å ikke ha noe i mot å være alene. Poenget er at jeg egentlig er en ganske kjederlig person. Og igjen: Ikke misforstå meg! Jeg tørr driste meg på å si at jeg syns jeg er en morsom person å være sammen med. Jeg har (nesten) alltid de morsomste vistene, i følge meg selv, i alle fall. Nei, jeg er ikke A4-kjederlig, men det er bare så sjeldent jeg faktisk gjør noe. En fridag for meg, kan godt bestå av å stå opp, spise frokost, pusse tenner, dusje og deretter kanskje sjekke facebook, før jeg spier kveldsmat, pusser tenner, og klasjer på en ansiktsmaske før sengen kaller, igjen. Jeg kan bruke en hel dag på å sitte på sofaen i stua, og gjøre... vel, ingenting! Jeg kan sitte en hel dag og bare være til, kanskje tenke et par tanker, skrive dem ned, synge litt, spille litt, drikke te, holde lange, gode prekner oppe i hodet mitt eller sitte å tenke på hvordan livet mitt hadde vært om jeg faktisk hadde vært sporty. Og jeg kjeder meg aldri...

Vel denne tid er forbi! Den siste måneden har jeg hatt så mye å gjøre, at kveldene har gått til skolearbeid, lekser, forberedelser og planlegging. Og nå de siste dagene, hvor det igjen har roet seg ned til det normale, så har det forunderlige skjedd: Jeg har blitt rastløs!
Jeg har jo ingen lekser om kveldene!
Jeg hadde akkurat vendt meg til stressnivået: Akkurat passe stressa til å ha noe å gjøre, og akkurat passe sliten til å sette pris på fridagene i helgene...
Og nå sitter jeg her, uten skolearbeid, lekser, forberedelser og planlegging og er rastløs!
Og nå må jeg løpe, for jeg skal nemlig ut av huset! Så rastløs er jeg!

Gotcha!

2010-12-20T09:31:00.004+01:00

Jeg har tidligere fortalt om Mr. Buss-Travolta. Men det er noe jeg har glemt å fortelle: Jeg tror jeg nemlig blir forfulgt av berømte personligheter i det siste.

På mandager starter jeg vanligvis klokken 10.05 på skolen, noe som gjør at jeg kan ta en seinere buss. Dette gjør at det da er andre mennesker på skolebussen.
Blant disse er det en som prøver å gli litt inn i mengden, men som ikke helt klarer det. Han prøver nok å sjule identiteten sin litt, men failer litt, da jeg helt klart har avslørt ham, nå. Han sitter der, med blå skjorte, dressbukse, pene sko og boblejakke, og prøver å skjule seg bak de litt nerdete brillene. Når vi passerer bilioteket gjør han seg klar til å gå av, og når bussen stopper i sentrum, reiser hans seg og går. Han tror han ser normal ut, men det er da ikke sant, Mr. Clark Kent!
Ja, jammen meg har jeg da også Supermann på bussen min!
At det går ann å være så priviligert!

(Foto: flickr.com)

Travolta-fyren slår til igjen!

2010-12-16T08:22:00.003+01:00

Den smilende Travoltaen var på bussen i dag, igjen...
Blikket var på pass i dag, også - grease-blikket, som ble kastet bakover bussen. Men i dag har han anlagt skjegg... Sånn tynn stripe langs kjevebeinet. Det var ikke så Travolta lenger. Kanskje han ville skille seg ut fra Travolta, på et vis skape sin egen identitet?
Han går på skolen min, fant jeg ut. Hah! Tenk på alle de gangene jeg komemr til å se Travoltaen, da?

Den smilende Travoltaen

2010-12-09T08:41:00.003+01:00

Det er en fyr, som jeg ofte har sett stå på et av stoppene skolebussen kjører forbi om morgenen. Jeg har lagt merke til ham flere ganger, men han har aldri tidligere faktisk gått på vår skolebuss, før i dag. Da fikk jeg se ham på nærere hold, og fikk det bekreftet en gang for alle: Jo, da, han ligner skikkelig på John Travolta... Spesielt før han klipte seg for en tid tilbake.

Han er egentlig litt kjekk. Og når han kom på bussen i dag, så jeg ham smile. Da ligna han ikke på John Travolta lenger. Søren...
Den smilende Travoltaen, viste seg å ikke ligne så mye likevel, men den alvorlige Travoltaen sendte ett blikk bakover bussen (sikkert for å se etter ledige plasser) - det var Grease... Totally...

(Foto: recuerdossetenta.blogspot.com/2010/10/grease.html)

Recap: Lavtsittende rosa rumper...

2010-11-19T08:15:00.006+01:00

Det har skjedd mye siden sist, og i ekte blogge-stil starter jeg med det nyeste først...

Da jeg gikk ut av bussen i dag, og var på vei opp skolens trapper så jeg det jeg tror må være to av de høyeste menneskene jeg noen sinne har sett! Kanskje bortsett fra fyren jeg så en gang, som rakte helt opp til Maxi-skiltet. Dagens kjemper var kanskje ikke like høye, men høye nok. Det vil bli feil å kalle dem "langbeiner", i alle fall han ene, for han hadde altså ikke lange bein - bare en avsindig lang overkropp. Jeg tror det er den laveste rumpa jeg noen gang har sett... Sånn i forhold til overkroppen var den jo nesten plassert på knærne. Og akkurat i det øyeblikket inntrykket om den utrolig lavsittende rumpa hadde slått meg, dukker det opp enda en kjempe ved siden av meg. "Wow", tenkte jeg, og skvatt litt da han kom snikende bakfra, og må vel ha vært dobbelt så høy som meg, eller noe. Og hatt størrelse 60 i sko..!

Sånn ellers har jeg funnet ut av en annen liten sak, og det er at jeg kler rosa!
Det hele utartet seg på Gylne Tider, hvor jeg fant ut av at jeg kanskje skulle prøve ballkjoler, en dag jeg hadde litt god tid før bussen gikk.
Jeg liker Gylne Tider, fordi de er så vanvittig koselige disse damene der. Og dagens dame var intet unntak. Jeg spurte litt om hun hadde forslag til farger og lignende, og det første hun kommer med er denne skrikende rosa, rosa, rosa kjolen. "Akk, med en gang du kom inn, så tenkte jeg ' denne fargen er nydelig til deg!'" Jeg for min del er ikke helt "jippi, rosa", men jeg prøvde den likevel. Delvis for moro skyld, og delvis fordi den samme kjolen i blått var alt for stor, og at jeg derfor måtte prøve den i en mindre, men rosa, utgave. Og her er en rosa-motstanders tilståelse: det så bra ut... Nesten smashing, til og med...

Men det blir nok ikke rosa på ball i år - jeg bestilte billig fra nettet, og venter på kjole i posten. Og den skal være blå...

Vorrei una cioccolata calda con panna...

2010-10-09T18:41:00.005+02:00

Jeg liker Italia...
Jeg liker at de har skjønt at produksjon også kan være pent kulturlandskap med vindruer og oliventrær.
Jeg liker at de har skjønt gleden av å spise flere retter, lite, ofte og lenge.
Jeg liker at de har skjønt hvor fantastisk fylte bakevarer er!
Jeg liker at de har skjønt hvordan de skal lage ordentlig brød i steinovn!
Jeg liker at de har skjønt at oster ikke trenger å lukte dass for å smake godt!
Jeg liker at de har skjønt at pizzabunner er så mye mer fantastiske flate og sprø, enn svulmende tykke.
Jeg liker at de har skjønt hvordan artisjokker skal brukes.
Jeg liker at de har skjønt hvordan de skal lage pasta, og gjerne fylle dem med allskens deiligheter som spinat og ricotta, eller tynn skinke.
Jeg liker at de har skjønt at skinke kan være tynn.
Jeg liker at de har skjønt at olivenolje er helt vidunderlig!
Jeg liker at de har skjønt hvordan man kan kose seg med maten...
Jeg liker at de har skjønt hvordan de kan lage mørk, tykk, varm sjokolade, uten at den blir smakløs eller bitter.
Jeg liker at de har skjønt hvordan man skal kle seg stilrent og klassisk, uten å bli kjedelig.
Jeg liker at de har skjønt at å invistere i gode sko, er en investering for livet.
Jeg liker at de har skjønt at det går ann å komunisere uten å forstå verken engelsk eller norsk.
Jeg liker at de har skjønt at den som prater høyest har ordet, uansett hva andre syns og mener om det, og derfor prater i munnen på hverandre støtt og stadig.
Jeg liker konsonantene i språket deres, og hvordan de klarer å snakke fort, fort, fort, uten å bli utydelige.
Jeg liker Italia.
Og jeg elsker italiensk mat!

Jeg sa nei!

2010-09-14T21:22:00.003+02:00

Jeg ble for en stund siden kontaktet av noen venner fra Get Focused.
Om du ikke skulle være sikker på hva Get Focused er, så kan jeg informere om at det er en kristen festival i Tønsberg som blir avholdt i november. Det har seg slik at jeg i fjor var med som medarbeider på denne festivalen, og hjalp til med å samle inn penger til en skole i Kenya, og tilbud for narkomane og andre mennesker som lett faller litt utenfor i samfunnet. Og det var fra disse medarbeider-folka jeg i dag også fikk en telefon. Jeg ble spurt om jeg var interessert i å være leder for kreativt team, altså leder for en gruppe av medarbeiderene. Jeg ble spurt om å være medarbeider-arbeider, rett og slett.
Det er ikke det at jeg ikke liker å være kreativ, snarere tvert i mot. Det er heller ikke det at jeg ikke vil hjelpe til. Men jeg sa nei...

Det er for meg en vanvittig stor ære å bli spurt om å være leder. Og hadde det ikke vært for at ordet"smigret" høres så klisjée ut i mine ører, så hadde jeg brukt det. Men jeg finner det for ofte at det er alt: Jeg blir glad for å bli spurt. Glad for å ha blitt tenkt på. Glad for å bli funnet nyttig.
Jeg tror det er så vanvittig lett å sette sin verdi i alt dette - alt det man gjør. Alt det man klarer å prestere. Hvor mange klapp man får på skuldra. Og det skremmer meg hvor vanskelig det var for meg å si nei til dette. Sannheten er at jeg er sliten. Jeg har ikke så mye til overs å gi av. Og alikevel er jeg redd for å si nei. Ikke fordi jeg er bekymret for at folk skal bli sure på meg, eller ikke respektere min avgjørelse. Men jeg er redd for å ikke bli funnet nyttig lenger. For hvem er jeg da?

Jeg har sagt det til pastoren min, og jeg har sagt det til det Kristne Skolelaget: Jeg vurderer å slutte på alt, og jeg kan ikke forplikte meg til å gjøre så mye dette året. Akkurat nå har jeg nok med å gå på skolen, og å bare være.
Og kanskje er det derfor det er så vanskelig å si nei til ting. Det føles ut som om alle forventer at man skal være "Dina, som gjør leksene sine", "Dina, som leder lovsangen i kirka" og "Dina, som sitter i styret". Men egentlig har man nok med å bare være "Dina"... Og å bli sett likevel...

Jeg sa nei til å bli leder.
Fordi "Dina" er bra nok.
Om så ikke for kirka, så for Gud.

Oppdagelser i mørket

2010-09-09T22:28:00.002+02:00

Helt ærlig: Larvik er en by som har et potensiale til å bli veldig fin - det er bare det at den er så stygg...
Men så kjørte jeg siste buss hjem i dag, og da jeg satt der, så jeg ut av vinduet og fant egentlig ut av at Larvik er en ganske så vakker by - i mørket!
Så begynnte jeg å tenke: Hva er det egentlig som gjør en by vakker?
Jeg tror det er mye følelsen den gir deg...
Og følelsen Larvik, hølet av en by, ga meg i kveld var den samme følelsen jeg fikk da jeg kjørte igjennom Praha for føste gang. Den følelsen jeg hadde da jeg satt i bussen på vei til hotellet, sent en nattekveld i Dublin. Og det sier noe om denne byen..!
Larvik er undervurdert.
Og kanskje jeg til og med kommer til å savne den litt når jeg høyest sannsynelig drar min vei neste høst?

Eplehyper

2010-09-03T21:12:00.004+02:00

Jeg har hørt at grønne epler inneholder en syre som visstnok skal virke mer oppkvikkende på kroppen enn kaffe...

Ettersom jeg ikke drikker så mye kaffe, av den enkle grunn at jeg (mer presist hjerte og åndedrag) blir helt stressa av det, så har jeg derfor ofte tydd til epler når jeg har hatt behov for en rask oppkvikker.

I dag har jeg både spist epler, hvor av et av dem var grønt, og drukket kaffe. Og nå sitter jeg her på mitt pikeværelse og vet ærlig talt ikke hvor jeg skal gjøre av meg - og nattens søvnmangel forebygger det ikke akkurat! Jeg må ut og løpe, gjøre ett eller annet, hoppe, springe hyle; jeg må ut!

(Foto: Flickr.com)

Konsentrasjon

2010-08-29T15:07:00.004+02:00

Vi har nå startet med å lære å dirigere i faget Instruksjon og Ledelse.
Jeg hadde gledet meg til å lære dette - gledet meg til å lære de ulike taktmønsterene og å stå foran et ensemble og lede. Men dette viste seg å være ganske så vanskelig..!

Nei, det er ikke så vanskelig å klare og holde et 4/4-taktmønster med hånden, eller begge hendene, også, om du vil. Men å sette folk inn og ut, vise crescendoer, og decrescendoer, fermate og ikke minst å være presis i alt dette - det blir for meget, rett og slett...

Egentlig, så har jeg aldri sett på meg selv som en person som har problemer med koordinasjon. Jeg har jo tross alt danset tidligere i mitt liv, og jeg trodde da jeg hadde noe som i alle fall lignet på rytmisk sans. Men å dirigere er visst noe helt for seg selv, viser det seg! Å holde takten med den ene hånden, og å gjøre noe helt annet med den andre; avslutte, sette inn, stige i styrkegrad og annet, som måtte ligge under samme kategori, det er rett og slett helt merkelig!

Konsentrasjon er ikke et fremmedord for meg, men det har nå fått en helt ny betydning.

Ja, jeg konsentrer meg når jeg øver på en vanskelig melodilinje i sang. Jeg konsentrerer meg når jeg øver på nedad C-durskala med plekter på gitar. Jeg konsentrer meg når jeg lytter etter Endres intervalldiktater, og jeg konsentrerer meg når jeg analyserer instrumentalmusikk til framføring. Men når jeg dirigerer... Jeg tror det er kun da jeg konsentrerer meg. En konsentrasjon som overgår andregradsligninger og volvo-kjøring med rød "L" - jeg konsentrerer meg. Det er ikke snakk om å være "veldig fokusert" - vi snakker konsentrasjon som setter seg i hver muskel og hvert lem, som suger ut alt annet, og etterlater meg, en stakkars uskyldig musikkelev, som prøver så godt hun kan, helt gåen!

Som sisteårselev på musikklinja vet jeg fremdeles ikke helt hva jeg vil drive på med i framtiden. Men jeg vet nå, med den ytterste sikkerhet, at det aldri vil bli dirigering...

2010-08-25T19:00:00.001+02:00

Dagens bibelord
25.08.2010

Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble
herliggjort gjennom ham. Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også
herliggjøre ham, og gjøre det snart. Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos
dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også:
Dit jeg går, kan dere ikke komme. Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske
hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal
alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Les Joh 13,31–35 i nettbibelen.

Alan Silvestri - "Forrest Gump Suite"

2010-08-02T14:48:00.001+02:00

Det her er rett og slett det vakreste..!

Å, filler'n...

2010-07-11T15:17:00.003+02:00

Jeg skal prøve så godt jeg kan å skrive et ikke-sentimentalt innlegg...

Rundt 22 tiden torsdag kveld befant jeg meg dansende - om det nå kan kalles dans - på soul/gospel-konsert med Samuel Ljungblahd. Det ville vel ikke akkurat være overdrevet å si at jeg hadde gledet meg til denne konserten på Skjærgårds Music & Mission Festival i lange, lange tider. Derfor er det de også skuffende at jeg ikke fikk med meg hele denne konserten.

Rundt 22 tiden befinner jeg meg dansende - litt ute av rytmen, vel og merke. Slik vi likær'e!
Litt over 22 tiden befinner jeg meg på bakken med kneskåla ute av ledd... Å, filler'n...

1 stk patellaluksasjon, to stikk, 1 stk morfinrus, og to sykebiler senere befinner jeg meg på Arendal Sykehus. Jeg blir undersøkt, senere røntgen-fotografert og deretter gipset, før mamma henter meg hjem.
Null dansing her i gården, på en god stund...

Nå kommer jeg til den skumle delen av dette innlegget, der det er fare for sentimentalitet i øyekroken, rett og slett. Jeg må nemlig ha vært en av tidenes heldigste.
Det var selvfølgelig security-folk som hjalp til, sykepleiere som holdt beinet mitt, og fylkeslege som smatt beinet på plass igjen. Det var ukjente mennesker i nærheten som tok håret vekk fra ansiktet mitt, eller la baggen deres under hodet mitt.
Jeg tror jeg aldri har følt meg så vanvittig elska, egentlig. Mennesker som ba for meg, ringte meg på sykehuset, sendte hilsner når jeg sov.
Jeg tørr ikke nevne navn, i frykt for å glemme noen, men jeg vil at dere skal vite at jeg er fryktelig glad for at dere var der - at jeg ikke var alene, og at dere tenkte på meg, ringte og pratet - jeg digger, digger, digger dere!

Jeg faila ikke-sentimentaliteten.
Å, filler'n...

Jeg er en skitten liten pike...

2010-07-02T17:29:00.003+02:00

Jeg har brukt over 1000 kroner i dag.

Jeg kjøpte meg badetøy og solbriller - men det var ikke dette som tok alle pengene mine.

Det er fælt å se i øynene at jeg har brukt hundrevis av kroner på kroppspleie! Og da mener jeg først og fremst såpe. Jeg har klart å fylle en mellomstor pose med såpe! Våtservietter, intimservietter, "Rene Hender", dusjsåpe, shampoo og balsam som jeg egentlig ikke trenger. Hvorfor? Jo, fordi jeg allerede har en drøss mad balsamer fra før, og én til skal det blir når jeg i dag skal farge håret igjen..!

Og på toppen av det hele skal det selvfølgelig koste og være bleik; solkrem og aftersun er dyrt!

Jeg blir nesten bekymret overe at det går ann å bruke så mye penger på noe så enkelt som såpe.

Dog, det skal sies at jeg fikk gratis prøver på ansiktsmaske. To av dem, faktsik!

Foto: Evil Erin, flickr.com

Øyet som ser

2010-06-29T02:07:00.003+02:00

Noen ganger har jeg tenkt på dette med hvorfor så få norske artister skriver sanger på norsk, men så kom jeg over Carla Bruni som sa noe meget smart.
Hun snakket om hvordan fransk er så poetisk, og hvordan engelsk er mer spontant. Det ble et aha-øyeblikk for meg.

Fransk er liksom så svevende. Man kan virkelig bruke følelser, sterke og - kanskje, avhenig av øyet som ser - pompøse ord. Det fungerer på fransk!
Engelsk er kanskje mer nede på jorda. Man kan si så godt som hva man vil si i øyeblikket. Man kan snakke fra levera - si det man mener der og da: "I love you", "I hate you". Man kan si det hele kroppen din verker etter å si...

Jeg begynte å tenke på hvor norsk lå i forhold til dette.
Jeg fant ut av at jeg egentlig er veldig glad i norsk.
Det er mystikk, noe sjult, lengtende ved det. Kanskje mer intimt, i og med at det er morsmålet mitt; det koster faktisk litt å åpne munnen og være ærlig - for man må være ærlig. Man klarer ikke ljuge. Det man forteller må være sant. Kanskje det er derfor det alltid ligger en slags mystikk over norske, poetiske sanger. Alle folketonene som hele tiden handler om lengselen etter noen eller noe. Det er da jeg syntes norsk er på sitt beste. Noe blir virkelig formidlet, men ikke alt. Det er alltid noe som blir holdt tilbake. Noe som er lukket, reservert og holdt tilbake.
Norsk er vakkert...

Jeg er ingen danser, men dette her...

2010-05-29T19:03:00.002+02:00

Små pippipper!

2010-05-28T17:27:00.004+02:00

Jeg tror fuglen i veggen har klekket egg
I alle fall kan mange lyder høres fra min vegg
Jeg vet ikke riktig når ungene kom
Men de er der, helt klart, hvis ikke de bare later som
~
(Dikt av Dina, som har flere fugler i veggen, tror jeg...)

"Campen vår"

2010-05-22T16:06:00.003+02:00

Da har Guro og Dinas campingvogn ankommet Hvarnes, og står nå rett utenfor rommet mitt, så og si.
Den er stygg, og har en gang vært hvit og rød, tror jeg, men er nå grå og oransje. Taket er bunglet, og den lekker vann, men den er utrolig kul, og har faktisk speil og knagger til å henge fra seg jakken på! Blondegardiner har den også, men de skal ut, pga. lukt.

Vi går en oppussningstur i møte. Om jeg får det til, så skal jeg prøve å oppdtatere litt om hvordan det går med make-overen, så kan du se hvor kul den kommer til å bli! Og hvis du skal innom Skjærgårds Music & Mission Festival, så anbefaler jeg deg - uten at jeg på nåværende tidspunkt vet hvordan den kommer til å bli - å stikke innom "Campen vår", som campen vår heter..!

Det er så romantisk!

2010-05-16T21:19:00.004+02:00

Jeg satt og leste Linas innlegg om romantikk her nå, og det fikk meg til å tenke på noe.
Først av alt, digger jeg at du har Monroe på banneren din, Lina, og videre så tenkte meg på at jeg egentlig er drit lei ordet "romantikk" etter å ha skrevet to oppgaver om epoken i norsk og musikk i perspektiv. Og mer skal det bli i dette "romantiske" innlegget...

Lina, for de som ikke visste det, har jo sagt flere ganger: "Jeg finnes ikke romantisk!", men nå har hun sagt, i innlegget sitt, at det gjør hun jo egentlig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg har tenkt samme tanken selv, for jeg har på et vis aldri skjønt den greia med å dulle og tulle med sussebass, 3 og en halv måndesdag, og hele den pakka der...
Deretter fant jeg ut av at, jo jeg er egentlig superromantisk! Jeg elsker klissefilmer, fordi jeg elsker alle de utrolig klisjée scenene der han og hun gjenforenes etter lange tider og kysser hverandre på togperrongen, da de enderlig får hverandre etter milelange misforståelser, eller da han overrasker henne med å gi henne det hun alltid har drømt om, og bare ofrer alt for kvinnen i hans liv! Å, gid, å gid!

Men nå vet jeg sannelig ikke...
Og etter å ha lest Linas innlegg ble jeg litt tankefull der jeg satt. Hva er det som gjør noe "romantisk"?

Etter litt tenking kom jeg fram til en foreløpig konklusjon på en hittil uferdig tanke:
Hvis jeg for eksempel helt uventet fikk besøk av ei venninne der hun overrasker meg med frokost på senga, så er det en koselig ting. Koselig, men ikke romantisk...
Om det derimot er en staut kær jeg har sikla på i lange tider som kommer på døra, da er det plutselig veldig, veldig, veldig romantisk! Det er veldig forskjell på en rose fra Gro Einarsen etter fullført forestilling på Bølgen, og rose fra Mr. Darcy! Og en solnedgang er ikke romantisk i seg selv, egentlig - ikke før du vet hvem som sitter ved siden av deg..!

Mens jeg skriver dette går tankene mine over på noe annet: Hvordan en situasjon bare kan være totalt kleint når Mr. Darcy var fake! For eksempel handa til en venn over skuldrene i kinosalen, eller valentinskort fra han som klenger så vakent, eller sånt. Men det hadde i grunnen ikke noe med saken å gjøre...

Tilbake på sporet, så må jeg si at min foreløpige konklusjon er at verken stjernehimmelen, sjokoladeboksen, den siste dansen eller "kan jeg følge deg hjem?" er romantisk, egentlig. Det som gjør noe romantisk, er personene. Turtelduene som klarer å se noe romantisk i absolutt alt! Det er vi som er romantiske, ikke tingene, og de konkrete situasjonene. Så det at noe er romantisk, avhenger av at noen tenker romantisk. Og det er der romantikerne kommer inn... Og, ja, jeg er vel kanskje en av dem...

Der stoppet tanken min hittil...
Jeg vet ikke helt om jeg fikk ordentlig tak på den selv en gang, så jeg må nok tenke litt mer på den, gitt...

Men hva tror du?
Er du romantisk (trenger man å vite sånt egentlig?)? Hva er romantisk for deg?

Foto: Erin Purcell

Du skal ikkje døy, du skal leva!

2010-04-30T21:22:00.003+02:00

Dell har våknet opp igjen etter en dag i koma!
Vi er på nett igjen, jeg, Dellær'n og stripa i skjermen!
Hvilken lykke!

Don't you die from me, you!

2010-04-29T16:48:00.003+02:00

Da har det altså nu også skjedd meg:
Min kjære skolepc har krasjet!

Tilstanden er stabil, men kritisk - jeg sjekket i stad:
Åndedrett: OK. Vifta går.
Puls: OK. Hardisken blinker.
Bevissthet: NONE. Svart skjerm.

Jeg befinner meg i en sitasjon uten bevisst PC, hvor to, ganske viktige, oppgaver ligger lagret og venter på å bli levert. Men det kan bli vanskelig, for PC'en min skal legges inn i morgen, og jeg tror det kan ta litt tid før den er på bedringens vei.
Dog, tilstanden er stabil, men kritisk...

La roedasis leppestiftis teoretis

2010-04-25T22:24:00.005+02:00

Jeg har nettopp utført et eksperiment uten like, og som jeg herved vil anbefale alle piker, fruer og kvinner, unge og gamle, som leser dette, å prøve ut.

Husarbeid kan være vanskelig å stri med. Det er vel ikke noe man liker, akkurat, men i dag så tenkte jeg at jeg skulle prøve ut noe som kanskje kunne gjøre det hele litt morsomere.

Hypotesen for prosjektet var at jeg tror at det å se ut som en bra husarbeider, gjør en bra husarbeider.
Jeg har nemlig innført "Retro vaskesøndag". Det vil si å kle seg som en 1950-talls husmor, med skaut og rød leppestift. Deretter gjør man husarbeidet slik riktige husmødre gjør.

Jeg må si at dette ble veldig vellykket. Til tross for et par spisepauser og påfyll med rød leppestift har jeg i dag ryddet i systemet, vasket og støvsuget rommet, trappen, badet og doen. Og det verste var at det ble litt gøyere! Det må være noe med den røde leppestiften! Noe som bare skriker retro husmor...

Jeg hater å sitere meg selv, men jeg har lyst til å gjøre dette denne ene gang, fordi det virkelig oppsummerer det jeg er ute etter å formidle: "Rengjøring er egentlig ikke noe gøy, men det kan jo bli morsomere hvis man kler seg ut!"

Jeg er nå et steg nærmere å bli super-power-mega-retro-husmor.
Og om jeg blir lei "retro vaskesøndag", så kan jeg vel bare innføre noe nytt... Jeg kan være afroamerikansk slave, Askepott, Pippi Langstrømpe, sjørøver som skurer dekket, hushjelp fra 1800-tallet... Mulighetene er mange.

I skrivende, engasjerte stund, lever jeg i den tro at alt kan gjennomføres med iver om man klarer å gjøre det til noe trivelig. Dette er en setning jeg garantert kommer til å angre på at jeg har sagt, når jeg sitter å strever med MIP oppgave, eller hva det måtte være, så vennligst ikke konfronter med med dette senere. Men for all del: Det kan jo hende MIP blir gøy om jeg for eksempel prøver å være trønder?

Dramaqueen

2010-04-24T15:47:00.004+02:00

I går så skulle jeg dra å leie film - det hadde jeg aldri gjort før, så det var ganske spennende. For det første tok det jo så lang tid, for jeg måtte visst være registrert med telefonnummer og adresse og vise fram legitimasjon og greier, så jeg syns litt synd på han stakkaren som stod bak meg i køen. Men det å i det hele tatt finne en film å leie, var heller ikke så enkelt...

Først var jeg innom Jappis, og filmutleieseneret der. De var grusomt! De hadde jo ikke noe form for system der inne! Eller jo, de hadde det: De hadde ordnet filmene etter sjangere, men ikke noe alfabetisk rekkefølge, og hyllene var ganske rotete satt opp. Når jeg tenker meg om, så kunne jeg jo ha spurt dem, men jeg gadd rett og slett ikke spørre - litt på trass fordi jeg syns det var så uoversiktlig der...

Det endte med at jeg gikk bort til ShowTime og leide film der. Ingen av de filmene jeg egentlig var ute etter (irske voldsfilmer (som kanskje, etter det jeg har resonnert meg fram til, må være guttas' svar på nostalgiske drama?), hvis du lurte) var å finne der, for de var ødelagte eller utleid. Men jeg lånte med meg "Om Forlatelse" som jeg gleder meg til å se.
Det hadde seg nemlig slik at mens jeg kikket etter filmer, så ble jeg automatisk dradd mot "drama"-hyllen. Det er rart med det, men yndlingsfilm på yndlingsfilm var å finne akkurat der: "P.S. I Love You", "Vicky Cristina Barcelona", "Australia" og rett ved siden av "Stolthet og Fordom" fant jeg "Om Forlatelse", som jeg ennå ikke har sett.
Den har fått sekser av både Aftenposten, Dagsavisen og Side2, så dette lover godt..!
Om ikke det var nok i seg selv, så må man jo bare dø når man ser den nostalgiske semningen, og kvinner i kjole og hatt! Det er vidunderlig! Og om "drama"-hyllen er stedet for å finne slikt - vel da er det jo ikke så rart at man bli dradd mot den...

Jeg har en fugl i veggen

2010-04-07T19:00:00.004+02:00

Jeg har en fugl i veggen.
Jeg lover, det er sant!
Utrolig kan det virke,
men det var vel den siste redeplassen den fant!

Den banker litt i veggen,
forsiktig nå og da.
Ofte rundt mitt skrivebord,
det er jo som oftest her bankingen kommer fra.

Der bygger den sitt rede,
i takrennen vil jeg tro.
Jeg håper at den trives,
og at den syns jeg skaper fred og husro.

Jeg har en fugl i veggen,
og snart er det vår påny.
Da vil redet fylles,
av pipende pippiper som i veggen søker ly.

~
(Dikt av Dina, som faktisk har en fugl i veggen - helt sant!)

Herr Ektemann

2010-04-03T13:07:00.004+02:00

Når jeg blir stor, og forhåpentligvis gift - det er nemlig en ganske avgjørende faktor for videre framtidsplaner, skal jeg bli en skikkelig husmor!

Vel, nesten en skikkelig husmor. Jeg ser for meg at min kjære ektemann kan hjelpe til litt med vask og husstell, for det er ikke jeg så glad i. Egentlig er det vel få som liker å vaske, men det kan jo bli litt koselig hvis jeg og min kjære Herr Ektemann gjør det til en felles aktivitet! Ja, det tror jeg ville funka som bare rakkærn'! Jeg ser det for meg: Jeg og Herr Ektemann vasker badet og trappen ihop! Noe så bedårende koselig!

Anyways, planen er å kokkelere og sno meg på kjøkkenet!

Nå snakker vi ikke bare pølser og potetmos på pose! Nei, vi snakker ordentlige søndagsmiddager, eller indiske fristelser med chutney jeg har syltet selv! Og ja, jeg skal bli ekspert på syltetøy. Hjemmelaget syltetøy er nemlig det beste i verden, og jeg skal selvølgelig lage det beste av de beste syltetøyer! Min kjære Herr Ektemann skal få nybakt brød til frokost, eller hjemmelaget frokostblandig, hvis han heller ønsker det. Og om sommeren skal han få middag i hagen - hvor han selvfølgelig skal få være grillchef med eget "Grillchef"-forklede (som jeg har sydd til ham) - med dessert: Hjemmelaget fløteis med vanilje og jordbær saus, som jeg selvfølgelig selv har kokt da jeg lagde syltetøy! Og på stranden skal vi ta med oss en stor frysebag med masse sorbet oppi, og kanskje litt saft? Og om høsten skal han få blåbærpai med vaniljekrem, og om vineren varm sjokolade, nystekte boller og frokostmuffins!

Herr Ektemann: You lucky bitch!

You gotta' love that!

2010-03-24T22:07:00.003+01:00

Har dere noen gang tenkt på hvor mange utrolig søte mennesker det er på biblioteket?
Jeg snakker selvfølgelig om bibliotekarene (men det er nok en del besøkende som også kan falle innenfor følgene beskrivelse:). Herlige skapninger med bustete hår til alle kanter, merkelige kropsholdinger som du aldri helt klarer å forstå deg på, varme, vennlige, smarte, kloke blikk som ser rett igjennom deg, og hele dette blir pakket inn i en haug flagrete ponchoer som mismatches litt. Du bare er nødt til å tenke tanken; "dette her er virkelig mennesker som leser bøker...".
De er virkelig mennesker som ikke bryr seg om noe annet! Det er nesten som om man kan kjenne lukten av gamle bøker når de går forbi deg.

Jeg digger dem...

Om jeg hadde likt å lese litt mer, så skulle jeg blitt bibliotekar når jeg blir stor...

Jeg vil ikke si noe annet enn at...

2010-03-23T18:25:00.003+01:00

Her for noen dager siden skulle jeg ta bussen hjem, og så at det var ei jente som hadde nøyaktig like mange dager igjen på busskortet som det jeg hadde (12 dager om du lurte...). Det betyr at vi fyller på busskortet omtrent samtidig. Hvor fett er ikke det, da? Ei jente jeg aldri har sett før deler utløpsdato på buskortet hennes med meg! Det er nesten litt surrealistisk...
It made my day, anyhow..!

Jul-y-doo, where are you?

2010-03-18T17:09:00.002+01:00

Det er så lenge til jul!
Hvor jeg skulle ønske den var her...
Dog påsken kommer med farge: gul,
jeg lengter etter rødt og juletrær.

Det er så veldig, veldig, veldig, veldig lenge til jul!

"Elsk masse!"

2010-03-14T19:51:00.005+01:00

Jeg har noen ganger tenkt at jeg må være den merkeligste musikkeleven i verden...
Det finnes musikkinteresserte som hører på plate inn og plate ut 24/7, og musikere som øver tolv timer hver dag, og som virkelig lever for musikken. Mennesker som helhjertet og oppriktig kan si: "Jeg elsker musikk", og: "Musikk er livet mitt". Jeg skal ærlig innrømme at musikk er ikke hele livet mitt.
Jeg liker egentlig å ha det stille rundt meg noen ganger - å ikke høre noe sus fra radioen eller Spotify. Jeg er egentlig veldig dårlig på å øve og trene musikalitet, gehør og ferdigheter. Og, ja: Jeg kan faktisk se for meg et liv uten musikk.

Jeg pratet med ei venninne om dette for ganske mange måneder siden. Jeg var ganske frustrert, egentlig... Frustrert over å ikke ha den vanvittige passion'en som mange musikk -elever/-interesserte/-utøvere ser ut til å ha.
Plutselig så sier hun noe jeg aldri har glemt: "Elsk masse!".
Jeg har alltid sett for meg at man virkelig må elske, elske, elske noe for å vite at det er det man er skapt for å gjøre. Men jeg tror ikke det nytter å bare vente på at ens livs kall skal komme en dag og ta en med storm! Elsk masse! Elsk det du elsker, ikke det du føler du burde elske - og elsk verken mer eller mindre enn du faktisk elsker!
Ikke misforstå meg: Jeg tror jeg kan si at jeg elsker musikk! Ja, vet du? Det gjør jeg... Jeg storkoser meg med musikk, og jeg håper at jeg kan få drive på med musikk lenge, lenge, lenge. Men jeg elsker også en god film, en deilig ostekake, eller et vakkert fotografi.

Nei, jeg øver ikke tolv timer hver dag. Nei, jeg kommer nok aldri i verden til å gjøre det, heller. Og om jeg noen gang "mister" musikken, kan jeg med ærlighet si at livet mitt går videre.
En god venn av meg sa til meg en gang at det er ikke hva du er som betyr noe, men hvem du er.
Om jeg mister musikken kan jeg fremdeles være meg. Og, ja, jeg tror faktisk at jeg ville vært hel.

Jeg tror ikke at livet kan være meningsløst så lenge man har noe å elske...

Strikke-logg og morgenbønn

2010-03-06T12:15:00.006+01:00

Det går ganske dårlig med badetøyet mitt...
Du kan vel si at jeg på et vis har gitt opp, men det gikk egentlig fint - helt til jeg kom til underdelen. Jeg vet ikke om du vet hvor vanskelig det er å strikke en underdel, jeg, men jeg kan herved informere om at det er ganske krevende. Og med mine strikkekunnskaper som (fram til badetøyet) kun har dreid seg om luer og to halve ullsokker, så var det å strikke badeundertøy en dråpe vann over hodet. Men jeg fikk faktisk til overdelen. Neste strikkeprosjekt blir jumpsuit, men det må jeg vente litt med, for nå er jeg for det første lei strikking, og jeg tror også det kan bli ganske dyrt og tidkrevende å strikke en jumpsuit; derfor er dette blitt mitt sommerferie-prosjekt.
Dog det var lærerikt; jeg klarer nå å strikke "lace-like sitch'ish"!

For øyeblikket sitter jeg og hører på Tjaikovskji.
Vi er ferdig med Wienerklassisismen i musikkhistorien og har så vidt dyppet toa ned i Romantikken - jeg må si at det kjennes herlig! Romatikken er (foreløpig) min epoke!
Vel, jeg må innrømme at det er mye jeg også ikke liker, men jeg har blitt stor fan av enkelte pianostykker og kammermusikk! Særlig instrumentalt. Jeg er nesten litt sur på meg selv for å ikke like så mange klassiske vokalstykker, men jeg liker ikke det klassiske utrykket å synge på. Det er gnålete og mastete, rett og slett! Spesielt kvinnelige vokalister. Jeg er vel kansje litt kjederlig og minimalistisk i matveien når det kommer til musikk... Men jeg liker det sånn!

I dreamed a dream

2010-02-27T21:07:00.004+01:00

Ja, nå skal dere få den hjertens ære å få titte inn i underbevisstheten min!
Det har seg slik at i går natt, altså natt til i går, så drømte jeg en ganske merkelig drøm...

Jeg hadde fått gavekort på gullsmeden på Nordbyen, med det var plutselig to gullsmeder rett ved siden av hverandre, der, og jeg strevde litt med å finne ut hvilken gullsmed jeg hadde gavekort til. Men det har egentlig ingenting med saken å gjøre.

Gullsmeden var plutselig en mer Mon Ami-/Kremmerhuset-ish sted der de solgte alt i fra smykker og urverk (så klart) til afrika-møbler og badetøy. Stemmer, badetøy.
Greia var bare at jeg var veldig usikker på hva jeg skulle bruke gavekortet mitt på, og plutselig satte de fram bade-bikinier på salg! Jippi, men jeg er litt ubesluttsom noen ganger, så jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilket badetøy jeg skulle velge. For det første hadde de mye sånt sporty-tøy i knall rosa og hawaii-mønster og sånt, og det ville ikke jeg ha... Jeg brukte lang tid i butikken - så lang tid at jeg snart begynte å bli litt flau over at jeg fremdeles hang rundt de rosa bikiniene som jeg ikke likte. Men så skjedde det noe.
Jeg fikk på en eller annen måte øye på et "strikke-bade-tøy" - i ordenltig ull. Jeg husker at jeg stod og funderte på hvordan dette kom til å bli hvis det ble vått, for det så ut som noe sydd sammen fra en blånissegenser (hvis noen husker disse) eller et stort, loete skjerf. Og så husker jeg ikke mer av "gullsmed-strikke-drømen"...

Det er ikke alltid jeg husker drømmer, i alle fall ikke at jeg husker at jeg har drømt dem (for det meste går jeg rundt og lurer på om jeg faktisk opplevde det jeg drømte, eller ikke...). Derfor skal denne drømmen herved få noen følger for livet mitt - i alle fall for sommeren: Jeg skal strikke mitt eget badetøy!

Å, jo, det er mulig! Det er faktisk ganske vintage, og i går kjøpte jeg garn.
Jeg fant ikke noen mønster på nettet som jeg likte, så derfor gjør jeg de så og si på frihånd - noe som forresten endte opp i en veldig misslykka bikini-cup, men jeg har startet på en ny (og den har jeg faktisk tatt mål utifra en av mine BH'er, så detta' blir bra!). Og hvis du lurer på det, så har jeg selvfølgelig valgt en bommulsgarn, og ikke et ullgarn, og jeg har selvfølgelig tenkt å fore de stakkars 'insert breast size here'-cupene, også. Slapp off! Jeg mener, hvor vanskelig kan det være, da?

Et fantastisk ord fra en ganske fantastisk honnør-mann!

2010-02-24T22:58:00.007+01:00

I dag, da jeg tok bussen hjem, så kom det en mann inn. Eller det vil si, før han kom inn stod han og røyket i døråpninga, før bussjåføren ba ham stelle seg litt lenger bort så det ikke luktet så vondt, og så kom han inn på bussen.
Han skulle ha en honnør-billet til Sandefjord. Det kostet 20 kroner. "Oi", sa han.
Han spurte hvor mye en vanlig billett kostet. "Det koster 39", sa bussjåføren. "Oi", sa mannen, som luketet røyk, og som så litt pjuskete ut, men som jeg syns var veldig sjarmerende.

Han pratet masse med bussjåføren. "Er du fra Norge?", spurte mannen (og bussjåføren svarte at det var han...), og han spurte om hvor han bodde, og om hvor han hadde bodd før, og om han trivdes i jobben sin, og om det var godt betalt (det sa bussjåfføren at det var det ikke). Som bussjåføren selv sa: "Det var mange spørsmål på en gang!", men et spørsmål syns jeg var utrolig skjønt. Det var da mannen som luktet røyk og som så pjuskete ut, men som var sjarmerende og hadde honnør-billett til Sandefjord, spurte om bussjåføren "så på olympiaden i år". Olympiaden. For et fantastisk ord!
(And for your information, så gjorde ikke bussjåføren det, med mindre han hørte litt på radioen. (Og den sjarmerende honnør-mannen som luktet røyk syns det var gøy at det fantes radio i bussen (for det sa bussjåføren at det var...).).)

Når jeg blir gammel skal jeg også si "olympiade".

La genseri paa gulvus teoretis

2010-02-16T20:30:00.005+01:00

Jeg befinner meg for tiden i Hvarnes, noe som fører til en smule lengre (og tidligere) busstur fram til skolen (og tilbake igjen, for den slags skyld...).
Jeg merker det er en stund siden jeg har vært her sånn "ordentlig". Jeg har jo vært innom i noen helger innimellom, men jeg kan ikke huske sist gang jeg var flere dager hjemme hos mor ved Hvårabrua.

Det er godt å være tilbake. Jeg merker at det har gått alt for lang tid siden sist, da Guro her om dagen fersket meg i å si "elg"..! Hallo i luken! "Elg"!. Jeg trodde aldri jeg skulle synke så dypt. Å si "kirka" i stedet for "kjærka", og "helga" i stedet for "hælja" er liksom greit i forhold - jeg har ikke sagt "kirken". Men "elg"!
Det blir for gæ'ærnt!

Anyways (som man sier på godt norsk), i vår samtale om æljer og hæljer pratet vi også om dette med ryddighet. En av grunnene til at jeg nå bor noen dager hos mamma er nemlig at huset i Hvarnes er vesentlig mye ryddigere enn pappas lille krypinn. Jeg vet ikke hvordan det er med dere når dere er alene med fedrene deres når mor er på utenlandreise - eller i mitt tilfelle ikke bor i samme hus som far lenger - men det er noe sært med det. Det luker mann. Det er bare mannemat å få, og det ser mannete ut! Du aner ikke hvor befriene det er å komme hjem til mor å få indrefillet av svin, i stedet for ferdigpizza eller pasta på boks (og dette er nesten ikke overdrevet!). Eller bare det å komme til et rent og ryddig hjem er også ganske herlig.
Det jeg og Guro kom fram til er at man lett kan leve med sitt eget rot, for da har man sitt eget system på sin side. Vi kom fram til noe vi har valgt å kalle "la genseri paa gulvus teoretis".

Denne teorien omfatter fenomenet vi tror er alt for vanlig i norske hjem: "at når'e først ligger en genser på gølvet, så gjør det ikke om det ligger en sokk der også!". Vi tror det er derfor det er så rotete i mannehjem uten skikkelige kvinnfolk: det er alltid litt rot, og det blir fort mer.
La genseri paa gulvus teoretis sier at mødre generelt er flinkere til å rydde opp alt rotet, slik at genseren på gulvet ikke får selskap av sokken og flere skittentøysartikler eller papirarbeid. Dette er fordi både genseren og sokken blir ryddet opp. Hos fedrene hender det heller at selve rydde-begrepet innebærer å rydde opp sokken, men genseren blir liggende igjen. Derfor er det alltid litt rot å finne, og dermet et grunnlag for større utvikling av støv, skitt og greier som ikke ligger på sin rettmessige plass.

Så hvordan kan man lære seg å leve med dette fenometet?
Skal man rydde selv?
Jeg tror vi alle vet at det er utrolig frustrerende å rydde opp i andres rot, på lik linje med at det også er utrolig frustrerende når andre rydder i ens eget rot. Rydding av utenforstående = roting i inneforståendes system - den skittene gensren er jo ikke å finne når visse peroner har "ryddet den opp". Da er den jo borte, og hele systemet i rotet er i ubalanse!

Ergo, la den som ha rota, plukke opp søpla si sjæl! Og vil vedkomne ikke det, så følg mitt eksempel og sett deg på første buss heim te' mor!

(Helt, helt til sist vil jeg også få sagt at jeg digger sofaen på bildet! Er ikke den bare herlig støgg?)

Ødelagte mennesker

2010-02-14T17:23:00.009+01:00

I dag skulle jeg starte på oppgaven om Beethoven i Musikk i Perspektiv. Jeg kan med en gang si at jeg ennå ikke har fått noe ned på papiret, for jeg ble sittende å lese om ham i "Musikkens Verden", som for øvrig er ganske utfyllende. Den starter med å fortelle generellt om komponistene og livene deres, og deretter gå mer inn på musikalske verker og kjennetegn. Jeg kom ikke særlig langt kan du si, for jeg ble sittende å fascinere meg over den forferdelig ulykkelige Ludwig van Beethoven.

Moren døde av tuberkolose, faren (til tross for sin stadig drikking og mangel på pedagogiske egenskaper) skulle gjøre Ludwig til et nytt barengeni som Mozart hadde vært, men Beethovens framgang var heller "normal". Han gikk i lære hos mange flinke musikere og komponinser, men likte ikke musikkens regler. Han sa at han ville lære om musikkens samsvar til reglene, slik at han kunne finne de beste mulighetene til å bryte dem. Og det preget vel det meste av musikken hans, men også livet hans.

Han levde ensom hele livet, og venner var det få av. Ingen likte Ludwig van Beethoven. Han var sur og grinete, overfølsom og hadde stadige raseriutbrudd og svære humørsvigninger. Han hadde liten respekt for manerer, og holdt seg for det meste langt unna andre. I et utdrag fra dagboken hans kan man lese korte notater om innsettelser av hushjelp og kokke, og om hvordan hushjelp og kokke ble sparket, eller rømte sin vei. Beethoven var definisjonen på en mannlig hurpe.

Likevel, etter å ha sittet å lest brevene til brødrene hans, kjærlighetsbrevene til kvinnene han aldri fikk, og dagboken hans så blir jeg så glad i Beethoven! Hvis jeg hadde fått møtt Beethoven face to face, ville jeg gitt han en stor klem og sagt at jeg digger'n (dog, han sikkert ikke hadde skjønt utrykket "å digge", og når jeg tenker meg om ville han vel blitt ganske sur om jeg hadde gitt ham en klem)!

Jeg digger følsomheten han viste de nærmeste, og måten han ydmyk beklaget sin oppførsel ovenfor vennene sine. Jeg digger sårheten hans, humørsvigninene og det at han var så nærtakene. Visst var han vrang og egen, men hans sterke personelighet gjorde at mennesker hadde stor respekt for ham. Og det selv etter hans død. 20 000 mennesker fulgte gravfølget.

Rundt 30-årsalderen ble Beethoven døv. Vi snakker om en av musikkhistoriens største komponister. Han skriver selv til brødrene sine at han unngår å omgås andre mennesker i frykt for at de skal skjønne hans tilstand, og at han selv har vært nær ved å ta sitt eget liv. "Bare kunsten holdt meg tilbake". Beethoven var fullt og helt bestemt på å leve for musikken, og å skildre følelsene og livet gjennom den. Han brøt med wienerklassisismens klare mønster, og våget å gå mot strømmen. Han er en av verdens største navn, og har skrevet noen av de mest kjente verkene i historien.

Han var hissig, sur og grinete, han hadde en familie som ikke gjorde jobben sin, han var ensom og forlatt, han mistet hørselen og kjærligheten, og han led av sosial angst og ble tidvis kalt sinnsyk.

Jeg sitter her og tenker på hvordan han klarte det - hvordan han holdt ut. Jeg sitter å tenker på at jeg sikkert ville vært like sur og gretten om det hadde vært meg. Jeg sitter her og tenker på at det egentlig er skikkelig urettferdig at han skulle ha det slik.

Men når alt kommer til alt: ville han fått en plass i historiebøkene om han ikke hadde gått igjennom all den driten som preget hele livet hans og all hans musikk?

... æsj?

2010-02-06T15:49:00.004+01:00

I dag har jeg spist noe av det verste, kvalmeste, rareste, ekleste og likevel beste retten jeg noen gang har smakt...

Vi snakker sandwich à la Elvis Presley: loff stekt i smør, med peanøttsmør og most banan - retten som visst nok skal ha tatt livet av Kongen...

Jeg lagde det egentlig av pur nysgjerrighet. Jeg vet ikke om jeg har nevnt at jeg fikk en kokebok med Nigella Lawson for en stund siden. Hun har et eget kapittel under navnet "kitch". Her finner man retter - underlig nok bare fra USA, så vidt jeg kan huske - som høres ganske spesielle ut. Så spesielle at de må prøves! Elvis-sandwichene var selvfølgelig å finne under dette kapittelet, og da lunsjen stod for tur fant jeg loff i brødboksen... Too late! Fram med banan, peanøttsmør, stekepanne og Soft Flora stekemargarin.

"Hva er det du driver med?", sa mamma, som ikke liker at jeg "klæsjer med mat". "Er det klinete?"
Jeg turte ikke svare en gang, men jeg kan fastslå at det var ganske klinete.
På en måte var det utrolig ekkelt. Lukten og den seige konsistensen til peanøttsmøret sammen med den løse, klissete bananen - det var litt kvalmt. Måten bananmosen tøyt ut når man stakk gaffelen nedi sandwichen, måten peanøttsmøret smeltet inn i den varme loffen - det var ganske ekkelt... Og smaken? Vel, jeg vet ikke helt om jeg kan si noe om den, for jeg syns at det rett og slett var ganske så smakløst. Det var bare fett. Fett og klinete, og jeg kan også meddele at jeg føler det som om alt mettet fett bare klistrer sammen årene i meg, dog jeg tror det er mer psykisk...

Men loffen var god! Knasende, og osende av smeltet matfett. Vet du? Det er helt vidunderlig!

For å komme med en slags konklusjon: jeg ville heller tatt en skål frokostblanding, enn en Elvis-sandwich, for banan og peanøttsmør er ekkelt. Jeg tror om man hadde byttet ut fyllet med for eksempel en kyllingbit, litt satat, en god dressing og et par oliven (kan sløyfes), så ville den vært fantastisk! Men det var vel en grunn til at han døde, eller hur?

Når alt kommer til alt er jeg veldig glad for at jeg fikk smakt denne retten jeg har lurt på så lenge. Hvis jeg ikke hadde tatt sjansen, ville jo det vært et av universets fortsatt ubesvarte sprøsmål, ikke sant?

Less is more

2010-02-03T22:41:00.002+01:00

I dag var jeg på konert med Acuña/Hoff/Mathiesen i Bølgen, siden vi fikk avslag på prisen fordi vi gikk på musikklinja. Jeg hadde derfor ingen forventninger til denne konserten i det hele tatt, og var på forhånd veldig forberedt på at det ikke var sikkert at jeg kom til å like dette.
Jeg har så lyst til, av hele kropp og sinn, å si at jeg likte det, men jeg klarer ikke.
Jeg likte det ikke...

Det var rett og slett for mye som skjedde. Jeg satt i setet mitt å tenkte "Dette her er avanserte, greier, ass!". Og det var det. Det føltes ut som om du kunne ta en låt, bruke måned opp og måned ned på å lytte og analysere, spille og se, og alikevel ikke skjønne en dritt av noe som helst.
Men det er vel det som er fusion: alt for mye, rett og slett...

Likevel, jeg vil ikke si at det var bortkastet. Jeg vil ikke si at jeg angret på at jeg dro. Jeg likte tross alt noe (det som var mest "tradisjonelt" og som var lettere å få tak i), og jeg sitter her med en følelse av at jeg har fått en innsikt i noe som jeg tidliger ikke forsto... Jeg tror jeg har skjønt hvorfor jeg liker musikken jeg liker, og hvorfor jeg ikke liker musikken jeg ikke liker. Jeg begynner å bli en god lytter, som er bevisst på meg selv. Det er flotte greier!

Og his du lurte på hva slags musikk jeg nå liker, så kan jeg samle det opp i en liten setning: Så, enkelt, så enkelt, så enkelt..! Musikk som er så enkel at du nesten ikke legger merke til den, og tenker derfor "hvordan i all verden har de klart å skrive en så enkel låt, uten at den blir uinteressant" - det er kunst.

I dryss a little love

2010-02-01T20:08:00.005+01:00

Jeg pratet med min kjære venninne Guro her om dagen, og hun sa: "Nå syns jeg det er litt dårlig med oppdateringer i bloggen din om dagen, Dina". "Wow", sa jeg. "Du leser den faktisk?".
Dette har virkelig fått opp motivasjonen og lysten til å faktiak prøve å oppdatere den dærre' bloggen, så jeg skal gjøre så godt jeg kan.

Vel, jeg kan jo begynne med å forklare hvorfor det har blitt skrevet sjeldnere enn før her, nå. Jeg har i grunn ikke en god unnskylding, men en av tingene kan vel være at jeg i det siste har hatt det veldig, veldig bra! Skal prøve å forkalre logikken her:
Når jeg er veldig, veldig glad, så bruker jeg energien min på ting som gjør meg veldig, veldig glad. Så den siste tiden har gått til mye musikk, en del venner, masse Gud (som for øverig er hovvedgrunnen til at jeg er så glad), og på et eller annet vis har jeg ikke noe behov for å skrive. Jeg skriver egentlig skjeldent når jeg er veldig glad. Jeg føler på et vis at jeg har bedere ting å gjøre. Jeg vet ikke jeg... Dette var et veldig dårlig forsøk på en unnskylding.
Jeg lever i den tro at jeg klarte å snakke meg ut av dette også, og at unnskyldingen derfor fungerte helt strålende!

Så siden jeg har så mye å skrive om, kan jeg meddele at jeg har fått nye strenger på gitaren min (som egentlig ikke er min, men som er pappa sin) og de var mye bedere enn de som jeg hadde tidligere.

I tillegg har Sondre lovet meg et par røde lakksko, som jeg har så lyst på, og som han skal hamre sammen selv hvis han ender opp som skomaker! Jeg syns det er helt vidunderlig:
(Meg:)"Hva tenker du å gjøre etter videregående?"
(Sondre BryntGrynt:) "Jeg har lyst til å bli smed eller skomaker! I alle fall på fritida!"
Hvor bedårende er ikke det, kanskje!? Jeg støtter det hundre prosent, Brynt!

Pink Ladies Fotballklubb har nå også fått 125 fans på Facebook, og det, samt julefeiring med Lene, siden hun var i Malaysia på julaften, skal feires om en drøy uke, og det syns jeg vi fortjener!

Så dagens oppfordring blir å skjemme deg selv bort litt!
Sett av tid til Baker-pauser, kake-pauser, spille-paus, danse-paus, og lese-paus. Scrubs-paus, sko-paus, badekar-paus og whatever-makes-you-happy-paus!
Og husk at du er enestående! Det er en oppfordring jeg selv har fått! Skriv det ned på en lapp, og heng den på speilet du ser morratrynet ditt i. En fantastisk oppmuntring og oppfordring, syns jeg!

Til sist vil jeg, etter litt inspirrasjon fra Miriam (fordi hun er kul), drysse litt kjærlighet over dette innlegget, for da tror jeg det blir mye bedere!

Hello, sexy chick!

2010-01-31T19:58:00.004+01:00

Denne helgen har vi hatt øvelser med skolen til vår fantastiske forestilling vi skal ha i uke 10! (Noen som har lyst å kjøpe billetter av meg? Jeg skal selge 12 stykker!)
Som dere sikkert har fått med dere har jeg fått en sang jeg absolutt digger. Jeg husker jeg satt og så på konsertfilm med Queen, og tenkte: "Å, tenk å få synge den, da!". Da er det ikke rart at jeg føler meg ganske privilegert for å få lov å synge nettopp den sangen jeg ville ha! Den er vanvittig morsom å synge, og jeg gleder meg meget til årets forestilling, kanskje mest på grunn av dette...
Likevel gruer jeg meg litt for å synge denne sangen, også (jeg følte at jeg ikke helt ville si hvilken sang det var, for jeg føler liksom at jeg "spoiler" forestillinga av å si det, så etter litt drøfting med meg selv fant jeg ut av at det var best å tie stille...). Den er jo en skikkelig up tempo gladlåt, og det innebærer at det må være veldig energisk og sprelsk på scenen. Jeg skal danse...

Jeg kan på ingen måte danse! Jeg føler meg så teit...
Det som jeg tror er problemet er at jeg tar denne sangen så utrolig seriøst - det skal bli bra! Hadde jeg klart å se på nummeret som bare noe morsomt, småironisk og nærmest parodisk så ville det vært lettere å slippe seg løs, tror jeg.
Planen er nå å prøve å sette ned kravene til meg selv litt, å prøve å tenke at dette bare skal være gøy, og at det er greit å "se teit ut". Jeg må prøve å finne denne karakteren som jeg skal være: ernergisk, flørtende, søt, rå og sexy som Gro sa. Jeg tar utfordringen!
Hello, sexy chick! Oh, yeah!

Baker-pauser

2010-01-25T19:19:00.003+01:00

Jeg tror det er få av dere som har sett meg ordentlig sint. Ordentlig sinna, altså!
Jeg hadde nemlig et lite utbrudd nå for litt siden... Jeg fikk ikke til pianoleksa, så jeg bestemte meg for å ta en pause, noe som førte til at jeg klikket i vei på Facebook. Der var de to venner som hadde bursdag, men Facebook er kjempeteit, så jeg fikk aldri gratulert dem, og det gikk strengt tatt ikke ann å trykke på noe som helst!
Jeg hadde lyst til å hive den utrolig dumme, dumme, stygge datamaskinen i veggen. Det gjorde jeg ikke, men jeg hylte høyt med tårer i øynene, og det er utrolig at tastaturet fremdeles fungerer...
Det er bare slik man er når man enten er sulten eller (pre-)menstruerende. Jeg hadde akkurat spist...

Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom på det, men jeg bestemte meg for å gå inn på Spotify. Da fant jeg ut av at Chet Baker og "yoga" (det vil si: ligge på gulvet (eller hva annet man måtte føle for) og bare puste) er den absolutt beste medisin mot sinne og humørsvigninger..!

Når det gjelder pianoleksa får jeg den fremdeles ikke til, enda jeg nå må ha øvd en veldig god stund til sammen mellom de noe flere jazz-pauser...
Det gjør ingenting - Chet Baker er her!

Hodet mitt forstår meg...

2010-01-21T19:45:00.005+01:00

Det er rart med det, hvordan ting som egentlig er idiotsikkert simpelt kan bli så vanvittig komplisert når man bare får viljen på det...

Vi hadde en oppgave i Musikk i Fordypning som skulle leveres i dag: Lag et forspill til en valgfri låt i sangboka. Jeg satt der å bladde i boka, da "God Bless the Child" skrek: "Kom å ta meg!", og fristelsen ble for stor.
Jeg kunne valgt en enklere sang. Jeg kunne valgt "Flickan i Havanna" eller "Vem Kan Segla Foruten Vind", men nei, jeg velger "God Bless the Child". Og forspillet skulle ikke værra' no' vanlig forspill! Nei, her skulle det være groovy blues-rytmer fra inne i hodet mitt, men jeg vet ikke om dere vet hvor vanskelig det er å feste hodet fast i notelinjene, jeg?
Det var i dag tid for framføring. Mitt forspill ble fremført nest sist, noe som innebar at jeg måtte sitte å høre på alle kommentarer som ble sagt etter de andres forspill. Vel, for å beskrive litt hvordan jeg følte det inni meg akkurat da:

(Endre:) "...tatt hensyn til karakter og stil..."
(Inni meg:) "Nope!"
(Endre fortsetter:)"...brukt akkorder fra låta..."
(Jeg prøver å se en annen vei:) "Sorry!"
(Endre bare fortsetter, og fortsetter!:)"...brukt temaer som blir gjenkjent fra selve komposisjonen..."
(Jeg har lyst til å krype vekk:) "Did not!"
(And he keeps on, and on, and on:)"...ikke brukt opp alle gode idéene med en gang..."
"Totaly did! Blæ!"

Det verste var at det faktisk hørtes mye, mye, mye bedre ut for meg selv, enn foran klassen... Hodet mitt forstår meg...

I dag var jeg forresten på lekebutikken for å kjøpe indianer-pil og -bue til meg selv og Lina, siden vi skal ta av på Cowboy-fest på lørdag (men det er veldig hysj-hysj!). Det hadde de ikke, men de hadde en øks, så jeg kjøpte den. Da jeg skulle betale spurte mannen bak kassen om han skulle "pakke den inn", som han sa...
Takk, takk, du! Jeg er visst for stor for indianer-øks, jeg!
Dog, hodet mitt forstår meg...

Jeg er frelst (på ny!)!

2010-01-17T17:03:00.006+01:00

Jeg må starte dette innlegget med et svært hyl! (*svært hyl*)
Jeg har oppdaget noe helt, helt, helt, vidunderlig.

Jeg er veldig innstilt på å leve et bevisst liv der jeg tar hensyn til miljø og u-landshjelp. Jeg tror det hele startet i høst da jeg var medarbeider på Get Focused under "Get Involved" - et team som jobbet/jobber for å samle inn penger til mennesker og formål som ikke har så mye penger, for eksempel skoleutbygging i Kenya, og Kirkens Bymisjons kafé i Tønsberg som jobber for narkomane og andre mennesker som ikke blir sett, på et frivillig initiativ. Det var under Get Focused mye fokus på at folk skulle gi penger fordi de ønsket det, og ikke fordi vi var veldig påtrengende og masete (noe vi var, men som i gjengjeld førte til rundt 300 000 kroner på en helg!). Det var fokus på at folk skulle gi av kjærlighet og lyst, og at "Get Involved" ikke baare skulle bli et lite tiltak under en helg i november 09, men også noe som skulle få påvirke hverdagen.
Jeg må innrømme at jeg ser så utrolig opp til mennesker som virkelig lever opp til slike mål. Mennesker som stråler godhet og som virkelig kjemper for regnskog, mindre CO2-utslipp og rettferdig handel. Derfor fant jeg ut av at jeg i 2010 skulle bli mer miljøvennlig.

Første skritt var å ha kjøpestopp fram til sommeren - ikke fordi jeg har dårlig råd, for det har jeg ikke, men delvis fordi jeg ikke har plass til mer klær i klesskapet mitt nå, og delvis fordi jeg fant ut av at jeg ikke trodde det å kjøpe masse klær, ikke bruke dem, og deretter fylle på med mer klær, ikke var så miljøvennlig, og jeg visste heller ikke om klærne jeg kjøpte kom fra steder der arbeiderne ble godt behandlet og betalt.
Så senest i dag var jeg på utkikk etter ny mobil, fordi jeg i sannhet ikke er langt ifra å kaste min nåværende touch-drit langt, langt, langt ut av vinduet! Jeg fant ut av at Sony Ericsson har landsert noen "Greenheart"-telefoner. Disse er laget av resirkulert plast, vannbasert lakk og inneholder ikke farlige kjemikalier. Når jeg får spart opp litt skal jeg virkelig vurdere en slik telefon. Jeg satte meg litt inn i disse "Greenheart"-telefonene, og fan til slutt ut av at jeg måtte Google og se om jeg fant andre miljøvennlige produkter - særlig da holdetelefoner, siden det hadde vært utrolig bra å hatt et par miljøvennlige holdetelefoner (og apropo det, kan jeg informere om at Sony nå har noen under utvikling, og at det også finnes som tilbehør til "Greenheart"-telefonene.).

Jeg fikk da tildelt en haug med veldig gode sider på nettet, blant annet http://levlogisk.com/. Her kan man linke seg til døde med side opp og side ned med miljøvennlige tips og triks. De har også et paradis av linker til sider som selger miljøvennlige og fair trade-produkter, samt fair trade klær! Det er virkelig verdt en titt. Jeg forventet meg bruktbutikk-inspirerte slarkete bluser som luktet vondt og i falmende 80-tallsmønstre, men jeg må si at det rett og slett er vidunderlig! Jeg storkoser meg! Særlig da jeg fant noen butikker som ikke bare solgte klær, men også leker, skjønnhetsprodukter, elektroniske aparater, hageverktøy og til og med kjøkkenutstyr i riktig stil til mitt framtidlige retro-kjøkken!
Jeg er frelst (på ny!)!

Mr. Nordstoga

2010-01-10T17:12:00.005+01:00

Vi har fått en oppgave i Musikk i Fordypning i dag, og det var virkelig en aldri så liten eyeopener for meg. Oppgava var å beskrive en norsk sang - med norsk tekst. Heldig som jeg er, skal jeg ha framføringen klar til i morgen, så jeg startet så vidt i går ettermiddag og begynte å lete etter sanger som kunne kvalifisere seg til min fabelaktige framføring.

Jeg vet ikke om du har lagt merke til det, men det finnes nesten ikke norsk musikk på norsk. Det blir da enten DeLillos og Øystein Sunde eller Bjørn Eidsvåg og Jan Eggum. Hvor blir det av den norske musikken? Jeg føler at det enten blir halvseriøse sommerlåter eller superduper melakonske vestlandsviser. Jeg sleit rett og slett! Hvorfor er det ikke flere norske artiser som skriver på norsk?

Nå skal det da sier at jeg er ferdig med oppgava. Det endte med Odd Nordstoga - og du, og du som jeg digger fyr'n!
Jeg har, som de fleste andre nordmenn vil jeg tro, alltid linket Nordstoga til hylende griser på taket og sånt, men han har faktisk en haug med skikkelig fine låter - og mange av dem ganske jazza også (og let likær' vi!)! Han har så mange artige arrangement med catchye rytmer, som man ikke helt får tak i før godt ute i første refreng, en haug med instrumenter, som man ikke helt klarer å identifisere, vakre, vakre melodier, som fester seg i hjerte og sjel - og selvfølgelig tekster på norsk, og da ikke bare norsk, men på dialekt! Respekt!
Jeg har fått et helt nytt syn på denne karen. Han har gått fra å være en halvseriøs sommerlåtspellmann til å bli en elskverdig mann med bredt reportuar på både sjangere (jeg snakker alt i fra grisehyl til rock og jazz!) og tematikk for meg. Og så må det i tillegg nevnes at han er sjarmerende kjekk!

Og når man er inne på kjekke menn, så må jeg bare nevne det en gang for alle: Jeg hører ikke hjemme i denne tidsalderen!
I går kveld så jeg på "Stolthet og Fordom" (igjen!), og jeg må innrømme at jeg elsker filmen mer og mer for hver gang øynene får se den. Den landlige sjarmen, de flotte husene, manerene, setningsoppbygningen til de sossete karakterene, de breathtakingene kjolene, oppsatt hår og britiske hunks! Det virket så enkelt før i tiden. Var det noen som så mye som løftet blikket sitt på en annen i mer enn tre sekunder var de forlovet noen måneder etter. Det virker som om det var så enkelt å finne seg en kar, og at det var lite å "misforstå" - pratet han med deg, likte han deg...
Så nå sitter jeg her og venter på min Mr. Darcy med britisk aksent og dress, mens jeg i mellomtiden nøyer med med Nordstogas vakre toner og gjennomtrengende blikk - den luringen!

Oops..!

2009-12-30T11:23:00.005+01:00

Jeg var på Farmandstredet i går, og det endte med masse unyttig fjas, samt enda en svart kjole...

Jeg tror det blir kjøpestopp på meg neste år (se "Oh, dear...")... (Dog jeg har skikkelig lyst på et par røde lakksko...)

Oh, dear...

2009-12-26T17:23:00.005+01:00

Jeg sitter nå og vurderer en ting som jeg ikke har vurdert før. Jeg var innom Alices blogg, og hun vurderer godtestopp, men det er ikke det jeg sitter og vurderer. Jeg brakte bare fram eksempelet for å poengtere at det er mange mennesker som vurderer å begynne å gjøre/å ikke å gjøre saker og ting fortiden. Det er vel kanskje noe av "romjulssjarmen" nå som det lir og lakker mot 2010, og jeg er vel ikke noe unntak. Ønsket om en ny start, et nytt år, med nye mulighteter ligger lurende i bakhodet. På et eller annet vis var visst ikke 2009 "godt nok", og man håper at det å endre på uvaner og/eller kanskje starte noen vaner vil gjøre livet bedre. Tja, jeg vet ikke om det stemmer så mye, jeg. Jeg vet ikke om jeg blir lykkeligere hvis jeg hadde blitt flinkere til å trene. Sunnere, sterkere og mer utholden, ja, men lykkeligere?

Anyways, jeg sitter nå og vurderer kjøpestopp fram til sommeren 2010. Jeg vet ikke om jeg tørr å ha kjøpestopp hele neste år, så jeg fant ut av at seks måneder får være mer enn nok. Når jeg snakker om kjøpestopp mener jeg kjøpestopp på klær, sko og tilbehør. Jeg har alt jeg trenger. Dog ikke alt jeg har lyst på, men nok til å holde meg varm på beina. Jeg har fire svarte kjoler, jeg har en haug med "stygge" t-skjorter og gensere som jeg aldri bruker, mange belter som jeg heller aldri bruker og en god del andre ting. Jeg har så mye, men alikevel skulle jeg ønske at jeg hadde mer. Jeg skulle ønske jeg kunne kle meg slik som "alle de andre" og at jeg kunne plukke ut antrekk, som "hentet fra utstillingsdokka". Jeg vet ikke om jeg tørr å gi meg selv et kjøpeforbud. Jeg vet ikke om jeg tørr å gi avkall på ønsket om fine skjerf, sko, smykker og topper med fancye detaljer. Selv om det sikkert er bra for både miljøet og indiske barnearbeidere. Jeg hadde sikkert fått mye penger til overs også som kunne bli spart opp til utdannesle, bil eller til noen andre som trenger det mer.

Det er vanskelig..! Det er vanskelig å gi avkall på noe som man nærmest ser på som en selvfølge, og som man kan få tak i på en plett på et kjøpesenter.

Tørr jeg?

Tørr du?

Bør jeg?

Bør du?
Tørr og bør vi?

Oh, dear...

"This is how I feel" - Romjulstanker fra Dinas hode

2009-12-25T13:57:00.004+01:00

Jeg har den følelsen... Den følelsen der kroppen er så tung at man nesten ikke klarer å holde hodet oppe. Den følelsen når man er så avslappet at man bare er til. Den følelsen man har etter å ha hatt en skikkelig dyp, dyp samtale med noen, for eksempel når man har kranglet, og man blir venner igjen. Fred, tror jeg at jeg kan kalle den...

Den kom etter å ha lest det siste kapittelet i Donald Millers "Blue Like Jazz". Tenk at jeg har brukt et halvt år på å lese drøye 250 sider - men Don (ja, jeg føler det nesten som om jeg har kjent ham i lang tid, haha) går så ned i dybden i alle ting, at jeg er nødt til å virkelig tenke over det han skriver, før jeg leser videre. Han har skrevet ned sin egen historie om mitt liv. Hvert kapittel har vært som hentet ut fra mine dypeste tanker og erfaringer og min tro og frykt.
Det siste kapittelet handlet om Jesus. Om ting jeg ikke forstår. Om kjærlighet og Jesus. Jeg blir gal av sånt, for det er umulig å få inn i hodet! Jeg klarer ikke å skjønne meg på Jesus! Det er det mest frustrerende jeg vet om! Han er en person jeg ikke klarer å sette ned på papiret. En jeg ikke klarer å sette fingeren på. Han er den han sier han er. Han er større enn meg. Hvis han finnes er han større enn meg! Og hvis han er større enn meg, er han også større enn hodet mitt, forstanden min, fatteevnen min og min evne til å elske noe som helst.
Kristenlivet er det mest frustrerende jeg tror jeg vet om! Det er umulig å leve, rett og slett... Og det er derfor jeg trenger Jesus så mye... Fordi jeg klarer det ikke.
For mennesker det umulig.
Men for Gud er alt mulig.

Oh, come rescue me, _please_

2009-12-22T20:13:00.007+01:00

Jeg har alltid beundret tiden fra 1800-tallet og fram til ca. 1970-tallet. Jeg simpelthen elsker hårfrisyrene, klærne, fargene, duppedittene, jenter med kjole og hatt, og gutter i kjole og hvitt, men også manerene! Jeg skulle ønske det var noe man hadde tatt mer vare på her til lands - at mennesker fremdeles hilste på hverandre på trikken, brukte ordene "De" og "Dem", "Herr", "Fru" og "Frøken" og bukking og neiing. Jeg har dessverre ikke blitt oppdratt til slike ting (skammelig, rett og slett!), tross at mamma hevder å ha studert skikk og bruk i mine oldeforelderes skikk og bruk-bok på hvert visitt! Jeg for min del, lærte å spise med kniv og gaffel på leir, å vente med desserten som leder på leir, og å legge sammen bestikket for å kommunisere at "maten var god" på julebord for tre dager siden...
Jeg har imidlertidig funnet min redning! Den skulle vise seg å være lettere enn jeg hadde trodd: manerer.no.

Nå håper jeg at jeg aldri kommer til å komme i et middagsselskap uten å vite at man faktisk skal vente med å forsyne seg med sauser og poteter til kjøttfatet er ankommet! Kanskje vil min lille redning gjøre det samme for Dem.

Nullpunktet

2009-12-20T17:49:00.003+01:00

Det er faktisk bare et år til jeg er 18. Det er faktisk bare et år til jeg må finne ut av hva jeg vil med livet mitt! Jeg blir sprø! Jeg blir meget stresset - det kan de som kjenner meg skrive under på!
Jeg har alltid vært så sikker på hva jeg vil. Selv om jeg ofte har skiftet mening, har jeg alltid hatt en plan for livet mitt og for hva jeg skal bli, men ikke nå. Jeg er helt nullstilt. Jeg aner ikke hva jeg vil! Jeg aner ikke hva jeg vil!

På den positive siden er det kanskje sunt å være litt usikker på veien videre, fordi alt kan skje når man ikke har noe planlagt. Man kan ende opp hvor som helst. Det er noe spennende ved det uforutsigbare. Men det er også utrolig pain in the butt, fordi jeg faktisk kan ende opp hvor som helst. Hva kommer til å skje med mitt lille retrohus med grell lampe og vintage kjøleskap hvis jeg ender opp i kassa på rimi?
Okay, så er kanskje ikke kassa på rimi det mest sansynlige her, for jeg klarer vel å passe på meg selv såpass (håper jeg...). Men hva om jeg ender opp med noe jeg absolutt ikke trives med? Tenk hvis jeg må vaske gamle pensjonistrumper eller sitte å lese/skrive brev på et kontor en hel dag? Tenk hvis jeg aldri finner noe jeg liker? Eller tenk om jeg blir sånn "40 år gammel student" med en studiegjeld som mine tippoldebarn ikke hadde klart å betale tilbake?

Det blir nok et folkehøyskole/bibelskole år på meg. Nå var det bare å finne ut av hvor...

Juleferie, kom og ta meg!

2009-12-08T20:11:00.004+01:00

Jeg har kjøpt meg et grellt stoff til min kjole som du ikke får se.
Det var gult i butikken, grønt da jeg gikk ut - og nå vet jeg ikke helt.
Det ligner på min framtidlige sofa! Jeg digger det! Jeg bare håper at det er gult, og ikke tennisball-grønt!

5 dager til jeg er 17 år, forresten! Tida flyr med tennisball-grønne vinger!
Watch out!

"Forbereder hvilemodus..."

2009-12-02T20:31:00.002+01:00

I dag har jeg vært en robot - nesten.

Jeg vet ikke om du vet hva det vil si å være robot, men jeg tror at veldig mange går rundt og er roboter, nærmest apatiske. I dag har jeg vært en robot.

Noen dager er skikkelig lange. Kjedelige. Men når man ser tilbake på dem, var de ikke så lange likevel. De var bare dager. Og så har du de dagene som ikke føles lange når du er midt i dem - de føles lange når du tenker tilbake på dem etterpå. De føles lange fordi de har vært produktive. Man har fått gjort mye, på flere forskjellige arenaer.
I dag har vært en sånn dag, fordi jeg har vært en robot. Jeg har vært programnert til å gjøre alt jeg har tenkt til å gjøre, og er så fokusert med det jeg driver med at jeg ikke legger merke til at "hey, jeg er faktisk ganske sliten", "jeg har ikke spist noe på syv timer, nå", "jeg føler ingenting, jeg bare 'er'". Roboter er bare, og i dag har jeg bare vært.
Men jeg er ikke en robot. Jeg er ikke laget for å klare alt på alle arenaer alltid. Jeg trenger hvile, og mat. Hvis ikke blir effektive-, produktive- og jobbe-jobbe-robot fort sur-, grinete- og får-det-ikke-til-robot.

Det blir tidlig kveld på meg i natt...

Meddelelser

2009-11-24T20:44:00.003+01:00

Jeg vil nå benytte anledingen til å herved meddele at min "Facebook-faste" nå er erklært fullført.

Jeg vil benytte min weblogg til å kunngjøre at det nu bare er en måned igjen til julaften, og at det i den forbindelse vil anses som vist av Dem og erklære julegavehandelen for begynnt.

Jeg vil benytte dette innlegget som herved meddeler meddelelser for å meddele at jeg fra nuværende tidspunkt vil inngå en skriftelig avtale med meg selv om å unnvære å se krim, eller andre spenningsfjernsynsprogrammer, før leggetid, da dette av erfaring viser seg å gi redusert mengde nødvendig nattesøvn.

Jeg vil, nu som jeg er så fint i gang med mine meddelelser, få underrette at jeg ennu ikke er ferdig med boken "Blue Like Jazz" av Donald Miller, som jeg nu, i skrivende stund, har forsøkt lese siden juli to-tusen-og-ni, men som jeg så absolutt vil anbefale for enhver sjel som setter pris på bøker som går i dybden av livets underfulle temaer.

Jeg vil også gjøre kjent at "Narnia - Reisen til det Ytterste Hav" vil vise sin premiere i De Forente Stater og i Storbritania den tiende desember to-tusen-og-ti, og vi kan derfor vente en storslagen film rundt desembermåneden et år fra nu.

Mens jeg nu beveger meg inn på emnet, kan det også nevnes at "Sølvstolen", den femte boken i C. S. Lewis serie om Narnia, vil bli den fjerde filmen i rekken.

Til sist av mine meddelelser vil jeg meddele at forskning.no nu har meddelt den underretting at å lytte til musikalske verker som appellerer til ens egen musikksmak, kan utvide blodårene med hele tjue-seks prosent av normaltilstand. Forskere innen emnet mener også at musikk som ikke behager en selv kan minske årenes størrelse med hele seks prosent!

Jeg erklærer mine fritidsvansker for overstått!

Hva Dina gjør når hun ikke er på Facebook

2009-11-19T21:04:00.015+01:00

Planen i dag var egentlig å spille gitar - spille masse gitar - siden jeg har funnet ut av at det kanskje var best å heller spille spansk gitar selv, i stedet for alt styret med reiser til Spania, gatemusikanter, salsa og lignende (se mitt forrige innelgg). Slik ble det ikke for jeg har nemlig fått øynene opp for en annen kunst: Pop art!

I følge wikipedia (som jeg for øverig ikke stoler noe særlig på) oppstod pop art på 1950-tallet i Storbritania og i USA. Det sies å være den siste moderne kunstbevegelsen, og var opprinnelig en reaksjon til den daværende abstrakte ekspressjonismen. Kunstsjangeren ble brukt i det daglige i for eksempel tegneserier eller reklamer, men på 1960 tallet stod Andy Warhol fram. Han startet som reklameillustratør, men er nå kjent for trykkene sine - noe jeg er mektig facinert av, og beundrer stort. Jeg tipper dere alle kjenner Marilyn-motivene.

Så, hva gjør Dina når hun ikke er på Facebook (se "Internett-forbannelse")? Hun prøver å lage sine egne pop art-bilder! Hun er billedkunstner på si, rett og slett!

Min første inspirasjon var dette bildet av Audrey Hepburn funnet her:

Jeg startet med å kopiere det kunstneren allerede hadde gjort, men la til litt på håret, siden det ikke var med i bildet. Resultatet må jeg si at jeg er meget fornøyd med, men nå var det jo ikke helt mitt eget verk, da jeg fikk mye gratis av bildet over.

Tittel: "Audrey Hepburn à la Dina" tegnet med trykkblyant fra Maxi (ikke spør hvorfor bildet er speilvendt...)

Videre måtte jeg jo prøve litt på egen hånd (bokstavelig talt), og hva ville ikke være bedre med å starte med et ansikt jeg kjente godt fra før? Mitt eget, selvfølgelig!

Tittel: "Close enough" med sprittusj funnet i penalet mitt!

Tittel: "Siden det er litt usikkert hvordan Jesus ser ut, kan ingen arrestere meg og si at det ikke ligner!" Tegnet med penal-sprittusj!

Siste bilde er tegnet i dag med Maxi-trykkblyant og heter "Uten å legge over, og helt på egen hånd". Det skal forestille Joni Mitchell. Om det ligner vet jeg ikke, men jeg lever i den tro at innsats og prosess har mye mer å si en det ferdige resultatet, så sett på den måten er dette et mesterverk uten like!

Pris på bildene kan diskuteres og prutes!

Helt ærlig må jeg innrømme at jeg syns det er rasende morsomt å tegne! Jeg storkoser meg, rett og slett! Om jeg bare hadde hatt tålmodighet og selvdisiplin nok til å faktisk øve meg, kunne det jo hende at det faktisk hadde lignet litt etterhvert, også!
Men slapp av kunstverden! Facebook er tilbake i Dinas liv snart (se "Internett-forbannelse"), så Dinas kunstnerkarriere vil bare vare fram til tirsdag 24. november 2009. I alle fall denne gangen...

Hvis jeg var 60 år...

2009-11-17T19:05:00.004+01:00

Hvis jeg var 60 år, ville jeg kanskje vært pensjonert nå. Jeg vet jo ikke hvilket yrke jeg hadde pensjonert meg fra, men jeg hadde i alle fall jobbet lenge som et eller annet. Kanskje musikkterapaut? Kanskje noe helt annet?
Hvis jeg var 60 ville jeg hatt kule 60-talls klær, og bodd i et sånt stygt gammelt hus, med rare lamper. Jeg ville bodd alene med mine syv katter, og laget kaker til alle barna i gata jeg bodde i. Jeg ville ikke vært gift. Nei, hadde jeg vært 60 og pensjonert, hadde jeg flyttet ned til Spania, øyeblikkelig, og giftet med Paco de Lucía! Særribærrigærri!

Nå som ikke det kommer til å gå, av den enkle grunn at jeg verken er 60 eller pensjonert, leter jeg nå etter en reserveplan. Så langt lyder den slik: Jeg skal unne Spania min første "reise alene i utlandet-tur" og spasere rundt i Barcelonas gater. Der skal jeg vulgært blunke med mine blå øyne, helt til en høy, mørk, gruelig kjekk, spansk, gitarspillende gatemusikant kaster seg over meg! Så skal vi bygge oss et hus, og han skal spille rumba og flameco til jeg dåner, og fortelle meg, med sin fyldige, dype stemme, silkemyke ord på lespende spansk; samt lære meg å danse salsa! Deretter er takene mine heller uklare, men for min del spiller det ikke noen rolle, for hittil høres planen min helt fortryllende ut. Så, før den tid skal jeg vurdere "Spanish for Dummies", kanskje også å bleke håret. Det bør gjøre susen blant høye, mørke, gruelig kjekke, spanske, gitarspillende gatemusikanter!

Internett-forbannelse

2009-11-16T21:06:00.003+01:00

Det er offisielt: Jeg er Facebook-avhengig!
Jeg klarer meg rett og slett ikke en dag uten Facebook! Hvordan jeg vet det? Jo, det skal jeg gladlig fortelle deg: Etter helgens Facebook hysteri (det vil si, "inn å sjekke Facebook to ganger hvert fjerde minutt, eller noe i den duren"), fant jeg ut av at det ikke gikk lenger. Det var klart for "Dinas Facebook-faste" - en uke uten en innlogging.
Dette var dag en. Det startet bra, ikke noe Facebook på skolen. Så kom jeg hjem, uten å skrive inn nettadressen, men etter en stund hendte det at jeg skulle lete etter en side jeg hadde vært inne på i går kveld. Der kunne man høre på Norah Jones' nyeste album, "The Fall", og jeg minntes at "It's gonna be" var et høydepunkt. Selvfølgelig lå linken til denne siden ute på Norahs Facebook-page, og jeg tenkte at jeg derfor kunne søke etter denne Facebook-pagen på google. Det gikk fint, helt til jeg fant den, for jeg tenkte jo ikke på at Facebook logger meg på automatisk. Derfor kriblet det jo litt i fingrene da jeg så 6 notafications, 1 ny gruppe-forespørsel, 1 annen forespørsel, 1 event-forespørsel og 1 ny melding...
Så... Fra og med i morgen er det ikke Facebook på meg fram til tirsdag 24. november.
I'll get a life, somehow..!

When I am laid, I'm laid in earth

2009-11-15T17:42:00.005+01:00

Hvis du har lest mine tidligere blogginnlegg, vet du at jeg har en lidenskap for gamle, stygge, shabby ting og tang. Du vet kanskje også at jeg er godt i gang med å innrede mitt framtidlige lille hus/(kanksje mer sannsynlig) leilighet. I dag var jeg i gang igjen, og hadde funnet kjøleskap, kjøkkenutstyr, sofa og skrivebord og var godt i gang med å lete etter lampe(r). Etter en stund fant jeg en annonse som solgte flere ubeskrivelig grelle lamper, som jeg rett og slett digget lett!
Etter å ha sett på alle bildene, bestemte jeg meg for å lese litt mer om pris i annonsen (ikke det at jeg hadde kommet til å kjøpe noen av dem, men da hadde jeg i alle fall visst at det er mulighet for å få lamper til rimelig pris når den tiden kommer).
Og der stod det: "Diverse lamper og lampeskjermer fra dødsbo, selges fortløpende til avtalte priser."

Hva er det som gjør at man absolutt ikke har lyst på de lampene lenger når man leser hvor de kommer fra? Lampene fungerer jo like fint for det, gjør de ikke? Hvorfor er det så ekkelt å tenke på at en lampe har tilhørt en person som nå ikke lever lenger? I følge stilen på lampene døde nok vedkomne en naturlig død. Det burde da ikke føles så "feil" å kjøpe dem. Er det fordi man er redd for at vedkomne vil savne lampene sine? At det er fælt å tenke på at de ble solgt uten avdødes godkjennelse og viten om salget? Kommer jeg til å savne lampene mine når jeg dør?

One, two, three, four, tell me that you love me more

2009-11-01T20:54:00.003+01:00

Jeg har en, to, tre, fire anbefalinger å komme med!

Nr. 1
Linus i Svingen på barne-tv på søndager! Jeg er overbegeistert, så overbegeistret at jeg ikke har ord til omtale!

Nr. 2
Jeg har oppdaget blues i dag! Da spesielt Son House.

Nr. 3
Reverend Gary Davis, når vi først er inne på blues...

Nr. 4
Mahalia Jackson bør også høres! Negro spirituals, say no more!

Og når jeg tenker på det har jeg en, to anbefalinger til:
Get Focused '09 og Unite Larvik!

Og that's was about it..!
Enjoy!

Jeg er veldig A4

2009-10-18T13:18:00.002+02:00

Jeg har alltid likt å være alene hjemme.
Jeg liker å kunne bestemme over min egen stillhet; å kunne sitte helt rolig uten å høre en eller annens musikk, fotrinn i trappa, vannkokeren på kjøkkenet, dører som går opp og igjen, uten å høre noen rope på meg, eller prate med meg i det hele tatt. Jeg liker å selv kunne bestemme når jeg vil ha kontakt med noen, jeg liker å selv kunne høre på, eller utøve, musikk når jeg selv vil det, og slik jeg vil det. Jeg liker å kunne sitte å lese en bok uten å irritere meg over at de prater i rommet over meg. Jeg liker å kunne skrike så høyt jeg vil, uten at noen spør hvorfor. I det hele tatt: Jeg liker å ha kontroll på alt rundt meg. Jeg liker å kunne kontrollere hva mine egne ører skal høre på, hva min egen munn skal svare på, og hvilket selskap min egen kropp skal være i.
Jeg har alltid satt pris på å kunne ha den tiden alene, den tiden jeg selv kan disponere som jeg vil - uten å ta stilling til noen andre. Jeg er en controlfreak, rett og slett!

Jeg tror ikke det er sunt å være en controlfreak. Jeg tror ikke det er sunt å hele tiden måtte kontrollere omgivelsene sine. Det er ikke riktig, fordi det er ikke virkelig. Utenfor, i den virkelige verdenen, utenfor boblen, fungerer det ikke. Man kan ikke kontrollere den virkelige verdenen. Kanskje det er derfor det er så deilig å være alene hjemme, fordi man da er herre i sitt eget lille univers. Men den verdenen er ikke virkelig!

Jeg liker å være alene noen ganger, men jeg tror det er viktig å ikke låse seg selv inne. Mennesker trenger andre mennesker, mennesker som man ikke kan kontrollere, men som holder en selv nede på jorda - som hindrer en i å pluselig sveve ut i sitt eget univers.
Jeg begynner å innse at controlfreaker setter seg selv i en boks, jeg setter meg selv i en boks. Planen er nå å ikke gjøre det. Det er ikke bra å være så A4, vet du...

2009-10-17T17:56:00.000+02:00

Jeg har ingenting å si... (?)

Tenk om, tenk om...

2009-10-02T21:17:00.005+02:00

Det er noe rart som skjer når man blir eldre. Jeg sitter nå i mammas nye sofa, hører på Jamie Cullum (som jeg forresten aldri ville gjort for noen år siden - det ville heller vært "turning" i sofaen og Guns'n Roses på sterioen.) og har for noen timer siden kommet hjem fra Tusenfryd.

Jeg forventet meg egentlig en kjederlig dag (vennligst ikke påpek min enorme selvtillitt her. Jeg lover å bryte den ned i løpet av innlegget), for jeg har jo vært på Tusenfryd en del ganger før, og det eneste jeg ikke hadde tatt ennå var den "strikk-hopp/slipp/slenge-tingen" som kostet penger. For å avklare noe med en gang, tok jeg den ikke i år heller (selv om jeg må si at den så fristende ut).
Anyways, det jeg egentlig skulle fram til var at jeg har blitt så vanvittig pysete siden sist gang jeg besøkte Tusenfryd, som etter mitt minne var på skoletur i 8. klasse!

Det første jeg tok var loopen, og den er jo over etter et knips, og deretter skulle resten av family'n ta tømmerrenna.
Jeg klarer ikke tømmerrenner; Jeg hater å bli sprutet på/våt på "tillfeldige steder" (for eksempel når man vasker hendene og ermene blir våte, eller at det er dråper som renner nedover armene.), og mest av alt: Jeg hater å ikke ha noen som helst form for sikkerhet utover meg selv. Derfor har jeg alltid misslikt vannsklier, slalombakker, aking fra bratte skrenter og tømmerrenner; samme hvor "ufarlig" det liksom skal være. Jeg kan ta bortimot hva som helst, så lenge jeg er koblet med reimer og bøyler all over. Dermed ble jeg stående igjen å vente på at de andre ble ferdige med tømmermarerittet.
Videre tok vi noen andre karuseller: SpiderSpinn (eller noe slikt, som forresten kan anbefales på det varmeste!) og ThunderCoster. Det gikk jo fint. Men så kommer greia her: Jeg turde ikke å ta Japp Spaceshot eller den ganske nye blå Racer-berg-og-dal-banen. Ikke fordi jeg er redd for looper og høyder, men hold dere fast: Jeg var redd for at jeg hadde en uoppdaget hjertefeil eller noe sånt, slik at jeg ikke ville tåle å bli uventet kastet opp, fram, eller tilbake. Jeg er i ferd med å bli neurotic!

Planen fra nå av er å gjøre én crazy ting hvert år (minst!) for å hindre å ende opp som en overnervøs 40-åring, som ikke tørr å ta karuseller med ungene sine. Mamma er en slik en nemlig, og jeg er redd jeg ender opp lik henne en dag. Derfor skal jeg, nå som jeg begynner å merke at mine evetyrlystne fjortissår tar ende, forebygge det.
Så lenge hjertet mitt holder...

Å kjære vene!

2009-09-28T19:24:00.004+02:00

Dina har oppdaget eBay!
Å kjære vene! Jeg sitter å ser på alt fra sofaer, skinnjakker laget i Kina, kjoler, grammofoner og sko, til solbriller og annet tilbehør. Og lamper! Jeg har glemt å søke etter lamper, men jeg vedder på at de har tusenvis av lamper der også! Store, flotte, retro gulvlamper med grelle lampeskjermer! Og kanskje de har vinterjakker der? Og brødrister, og parasoll, og gamle bøker, og krystallflasker, og oppbevaringsesker med fine mønster, og hatter, sikkert mange fine hatter, og LP'er av kjente jazzartister, og skjerf, og akvarium, og hagemøbler, og antikke klokker, og kjøleskap, og fotokameraer med fotofilm, og TV-apparater, og konsertbilletter, og kosmetikk, og putevar, og rare musikkinstrumenter og actionfigurier...

Det er jammen bra jeg ikke kan bestille fra nettet med mitt Visa electron-kort. Det hadde gått helt over styr - penger kan ikke forsvinne via cyberspace, vet du! Jeg syns det er vanskelig nok bare det å skjønne at jeg faktsik har mindre penger hvis jeg drar kortet gjennom kortautomaten. Hvordan skal jeg takle å bli atten? Nei, det er nok bra jeg blir sytten før den tid...

2009-09-25T16:50:00.003+02:00

Jeg skal synge up-tempo jazz i hovedinstrument!
Å herlighet!

To fluer... To...

2009-09-17T16:19:00.001+02:00

To fluer på rommet...
Zum, zum, zum, zum, kræsj med vindu, kræsj med vindu, zum, zum.
Sykt irriterende egentlig...

Frustrasjon

2009-09-14T18:37:00.003+02:00

Jeg har akkurat gjort Musikk Fordypningsleksene, etterfulgt av en kort pianosekvens, før jeg tenkte å gå over til gitar, men jeg ble så lei av å ikke få det til lenger, at jeg gadd ikke. Det er mye jeg ikke gidder nå fortiden. Det vil si: jeg gjør det, men med stor uvilje. Jeg skulle så ønske at jeg hadde litt mer lidenskap for det jeg driver med! Jeg skulle så ønske at jeg var en av dem som brenner så for musikk at jeg øvde time inn og time ut hver dag. Det er jeg ikke. Jeg øver ikke - ikke med mindre jeg absolutt må. Jeg øver ikke på sang, og jeg øver ikke på gitar (piano må jeg øve på, så derfor nevnte jeg ikke det).
I sommer var jeg så fullstendig klar for å begynne på andre året på linja. Jeg var så klar for å øve masse, masse, masse, og bli ordentlig flink - ikke bare så flink jeg kan bli ved å ta alt på feelinga og følge instinktene mine, men ordentlig flink i musikk!

Nå sitter jeg her da og irriterer meg over at jeg ikke får til verken kvintbass med plekter, eller den forbaskede Hm7 akkorden! Jeg irriterer meg over at jeg enderlig har fått en komposisjonsoppgave, noe jeg lengtet etter hele første klasse, men som jeg nå ikke får til. Jeg irriterer meg over at jeg irriterer meg over det, og ikke koser meg med det jeg gjør.
Begynner jeg å bli lei hele musikk-skiten? Eller er det noe som går over? Hvorfor kan ikke jeg være litt engasjert? Er det fordi musikk bare er en del av mange ting jeg engasjerer meg for, eller er jeg rett og slett lei?
Jeg vil ikke være lei. Jeg vil være flink. Jeg vil få det til.

Forskjeller og herskerteknikk

2009-09-08T20:48:00.006+02:00

I dag var det politisk debatt på skolen der de fleste partiene var representert.
Jeg skal ikke legge ut om mine politiske synspunkter, for det er en del ting jeg ikke har gjort meg opp en mening om enda - jeg stemte under skolevalget på grunnelag av synspunktene på de sakene jeg engasjerer meg i, og som jeg har gjort opp en mening om. Det er mange andre saker jeg gjerne vil gå litt dypere inn i før jeg tar et standpunkt. Det jeg imidlertid vil prate om var selve debatten.

Som jeg kanskje indirekte har nevnt, syns jeg det er viktig å se alle sider (i alle fall, flere sider) av en sak før man gjør seg en endelig mening. Det er jo nettopp det en debatt handler om: å drøfte en/flere saker. Selvfølgelig kan man være enig eller uenig i de forskjellige synsvinklene, men alle skal ha rett til å ytre seg. Hvis ikke, er det ikke en skikkelig debatt! Når ble det å fryse ut synspunkter man ikke liker en diskusjon? Diskuterer man ikke for å få mer innsikt i saken fra alle hold, og eventuelt komme opp med en slags løsning? Jeg tror ikke det å være trangsynt og på død og liv tviholde på sine meninger er en god måte å diskutere på. Etter dagens debatt ble ihvertfall jeg mer åpen for at det faktisk er flere enn bare ett parti som mener noe bra. Det er positive og negative sider ved dem alle.
Jeg skjønner hvorfor folk velger Høyre, FrP, SV og Arbeiderpariet. Egentlig, så syns jeg ikke det er så veldig store forskjeller mellom partiene. Kanskje det er forskjell på høyre- og venstresiden av politikken, men generelt mener de mye det samme. De fleste vil satse på miljø og skole (tror jeg, i alle fall. Det var de to sakene jeg ga mest oppmerksomhet til, ettersom det er to saker jeg engasjerer meg for).

Det andre jeg sitter og tenker på etter dagens debatt er at hvis Hannemor (fjordårets norsklærer) hadde sett måten de argumenterte på, hadde hun skreket! Måten de hang ut, og rakket ned på hverandre, det var herskerteknikk til tusen!
Wow, jeg lærte faktisk noe i førsteklasse!

I gamle dager...

2009-09-06T17:24:00.005+02:00

Det er noe særegent med gamle ting. Jeg for min del er en helhjerta fan av dem.
Det er noe spesielt med det å se på noe som er ordentlig gammelt. Ikke bare ting, men også mennesker. Gamle mennesker har tydelige karakteristiske trekk ved seg. Du kan se at de har opplevd noe, de har levd et liv. Jeg elsker svart-hvitt fotografier av folk på 70+. Hele ansiktet deres forteller noe. Jeg liker ting som forteller noe, uten å egentlig fortelle det. Musikk for eksempel. Kunst. Abstrakte ting. Det er herlig når noen, eller noe, kan fortelle en hel livshistorie uten ord. Kanskje det er derfor jeg er så betatt av gamle ting. De har opplevd noe, de har levd et liv - de har sjel.
Et gammelt ektepar som kjente pappa godt, ga farmor en gammel klokke en gang. Hun tok vare på den. Da pappa giftet seg ga farmor klokka til siverdatteren, og mamma har hatt den siden. Nå, etter skilsmissen og alt ting, er klokken gått i arv til meg - den elsdte datteren. Jeg fikk den i dag. Det er nesten skummelt å holde i den. Den er så fin. Den er så gammel. Jeg er så redd for å ødelegge den, så jeg holdt den fast hele veien bort til pappa i dag. Nå ligger den på skrivebordet mitt. Jeg har ikke fått den til å gå enda. Jeg kan ta den med til en urmaker, men det er visst veldig dyrt å få reparert slike gamle klokker. Jeg liker den likevel. Den har opplevd noe. Den har levd et liv, helt fram til den stoppet klokken ellve over halv seks. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde turt å bruke den uansett om den hadde gått, jeg. Jeg vet hvertfall ikke om jeg hadde fått meg til å stole helt på den. Man blir fort litt senil med årene, vet du...

Money, money, money...

2009-09-03T19:05:00.004+02:00

Oi, oi... 3000 og 800 er to svært ulike tall. Det er en differanse på hele 2200! Det er kanskje ikke så mye når man snakker om anntall sandkorn på stranda, dråper i havet eller you name it (hva skjer? I have no idea what I'm talking about!), men når det er snakk om anntall norke kroner brukt på noen timer i Larvik etter skolen, da er det mye. Og mindre ble det da pappa lånte 700 til av meg fram til han får lønning den 12.. Jeg kjenner at det er en dato jeg liker godt. 12. september = 1,9 x 10^2 kroner + stipend. Det blir saker!

Men jeg har egentlig ikke tid til å sitte å legge ut om praktiske matamatiske begreper. Jeg skal forberede meg til et foredrag om frynser, og pakke ut klær av type høst/vinter, farge: rust.

Livet mitt er ødelagt!

2009-08-30T21:35:00.003+02:00

Hele mitt liv har jeg hatt et mål. Et eneste høyest oppnålig mål, og nå ser det ut til at det kan være ødelagt - for alltid!

Hele livet mitt (i allefall hver morgen og hver kveld) har vært styrt av dette!

Hver eneste leir og festival har jeg ofret meg. Hver enda gang har jeg avslått godterier etter leggetid, jeg har stått flittig i to ganger daglig foran vasken, og nylig også begynt med tanntråd! Alikevel tror jeg at jeg har utviklet et hull! Den nest bakerste jekselen på (min) venstre side. Jeg har aldri hatt hull, og skulle aldri få det heller. Hvis jeg har fått hull, så er det jammen ikke håp for resten av dere heller! Legg dere ned og dø en tannpinefull død!

"It's beyond my comfort zone"

2009-08-29T15:07:00.003+02:00

Hohoi, her blomstrer skrivelysten for fullt, eller hva?
Jeg har egentlig ikke en god grunn eller unnskylding for å ikke ha skrevet noe, så jeg vil ikke prøve å beklage det på noen måte, heller.
---
Her om dagen var jeg i byen for å ordne meg busskort i enda en måned, og for å kjøpe meg sminkefjerner og fuktighetskrem. Plutselig hadde det gått inn over tre tusen kroner på kontoen min, og jeg ante ikke hvor det kom fra! Siden jeg ikke hadde internett tilgjengelig (og hvis jeg hadde hatt det, ville ikke nettbanken ha fungert uansett, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg tar det opp nå), måtte jeg ringe til mamma, slik at hun kunne sjekke nettbanken for meg. Hun hadde visst litt problemer med internett hun også, så vi fant ikke ut av hvor de kom fra, og jeg var litt redd for at jeg kanskje hadde brukt penger som ikke var mine (det viste seg å være stipend, så ingen fare!).
Jeg var passe sliten og irritert på bank, internettilkoblinger og, vel, meg selv, og satte meg inne i gangen mellom Maja's og Maxi. Det kom ei jente inn dit. Jeg turde ikke helt å se på henne, men det hørtes ut som om hun faktisk gråt. På en eller annen måte var det nesten herlig å sitte der sammen med henne uten å si noe i det hele tatt, for jeg hadde vel mest lyst til å bare gråte selv. Likevel, tror jeg at hun hadde det en anelse verre enn meg.
Der satt jeg og vurderte om jeg skulle snu meg mot henne å si: "Hei! Går det bra?", om jeg skulle forbli der jeg var, eller gå min vei. Det verste som kunne skje hvis jeg gikk bort til henne, var om hun hadde glefset til meg: "Det hakke' du noe med! Stikk av!". Jeg reiste meg opp, samlet sakene mine og skulle akkurat til å forberede meg litt mentalt til å spørre hva som var i veien, da hun gikk ut...
Senere, da jeg tok bussen hjem kjørte vi forbi henne. Denne gangen satt hun på en benk i bebyggelsen ved siden av bygget vi akkurat hadde sittet i.

Nå i ettertid sitter jeg å funderer på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde hoppet av bussen, gått bort å pratet med henne. Kanskje ville hun være alene, siden hun trakk seg vekk fra alt ved å gå inn i gangen, og senere også sette seg på benken. Noen ganger er det skikkelig vanskelig å vite hva man kan, bør og/eller kanskje skal gjøre når man vet at andre har det vondt. Særlig når det er mennesker man ikke kjenner, hehe. Det kan jo hende at hun gråt av irritasjon over bank, internettilkoblinger og, vel, seg selv, for alt jeg vet!

I actually am starting to almost like it!

2009-08-18T18:20:00.005+02:00

Jeg var veldig skeptisk til hele storskoleprosjektet. Jeg var skeptisk til vinduer i alle klasserom, psykedeliske farger, rød musikkavdeling og mange mennesker.
Jeg må nå, etter to dagers skole, si at jeg ikke syns det er så ille! Overraskende nok er det ikke så fælt som jeg hadde ventet. Glassveggene (som jeg var mest skeptisk til av alt!) er faktisk det jeg liker best med hele bygget - de åpner opp, og gir et ørlite pust i bakken fra de ellers ganske fargerike veggene. Jeg begynner å like den røde klossen, også kjent som musikkavdelingen, mer og mer, også. Jeg syns faktisk det er på nippet til å bli kult..!
Når det er sagt, vil jeg få påpeke at jeg syns designet kunne vært styrt av en litt mildere, enklere, eller kanskje også en tanke mer snever palett. Når det først skal være sterke farger, kunne det vært et lite system i utformingen, syns jeg. Det er rett og slett for mye å se på! Øynene får nesten ikke ro blant kaoset av rødt, grønt, gult, oransje og rosa (jeg har fremdeles ikke sett blått noe sted; hvor er du, blått?). Hvis det for eksempel hadde vært et noen få, få farger som gikk igjen (rødt for eksempel?), hadde det vært mer oversiktelig, samtidig som det bryter opp litt i alt det grå. Eller så kunne det vært et litt mer avtonet fargevalg. Spenst har vært flinke til det; mørkt- og lyst tre, jordaktige farger, samtidig som de fresher det hele opp med en rød vindeltrapp og blanke, røde skinnsofaer.
Jeg skjønner ikke helt greia med alle fargeklattene, men jeg tror man blir vandt til det etterhvert. Jeg merker jo allerede at musikkavdelingen ikke er så fæl som jeg syntes da vi var på omvisning for noen måneder siden. Selvfølgelig er det farger jeg heller ville sett på diverse vegger enn knæsj grønn og lingnende, men det er faktisk ikke så ille..!

Jeg har mitt/mine førsteinntrykk, men jeg tror at mye kommer til å endre seg med tiden. Å gjøre seg opp en enderlig mening nå, blir feil, syns jeg. Jeg tror man blir vandt til åpenhet, mennesker og krasse farger. Det jeg er spent på er hvordan det hele kommer til å fungere! Særlig med så mange mennesker rundt omkring!
Jeg er spent på hvordan det blir med korundervisning, auditorie, teknologi, klasserom, skap og ja, generellt: Hvordan hverdangen blir!
Farger og mennesker kan jeg tilpasse meg etter, men skolehverdagen, undervisning og lærere, det må fungere!
Det blir spennende å se hvordan de neste ukene blir når vi har fått det meste i orden!

Drømmehuset

2009-08-09T18:01:00.004+02:00

Jeg føler virkelig at det er på tide med en bittelitten' oppdatering, men jeg her virkelig ikke noe å fortelle. Det er i grunnen ganske rart, for det har skjedd mye de siste dagene, mer enn vanlig i disse dager. Jeg merker fortsatt at jeg virkelig er klar for skolestart, men på mirakuløst vis er jeg i kjempehumør, og nyter ferien til det ytterste på samme tid - om det går ann.

Jeg har ikke lyst til å legge ut om alt jeg har sett, hørt og opplevd de siste dagene (hvis du hadde ventet et slikt referat fra meg, har jeg bare en ting å si: Get a life! Your own life! (Nei, uff, den var slem... Rettelse: Jeg syns det er kjempekoselig at du finner mitt heller kjedelige liv interessant)), jeg velger heller å fortelle om noe av det jeg har tenkt på i det siste:
Jeg har på et vis sett for meg at det ikke er så alt for lenge til jeg flytter ut og brer ut vingene fra mitt/mine to rede(r). Dette ble veldig merkbart da jeg var ute og øvelseskjørte her om dagen, og faktisk fikk litt teken på det derre' rattet, eller no'. Uansett, denne følelsen av å plutselig innse at jeg snart er 18 år, myndig og fri, har ført til mange rare tanker om eventuelle framtidsplaner. Jeg skrev her for en stund siden om mine planer angående skole og utdanning, men nå vil jeg rette lyset på enda en viktig og (i mine øyne) bedårende sak: hus og hjem.

Jeg har noen innlegg om mitt herlige retrokjøkken og min grelle sofa, så jeg skal la være å gjenta meg selv i dette innlegget. Spørsmålet var derfor: hvor skal mitt flotte kjøkken og min grelle sofa være? Jeg må jo ha et sted å bo!
Tidligere har jeg sett for meg en leilighet, og derfor ikke tenkt helt på selve bygget hjemmet mitt er i. Jeg har sett for meg noe søtt og lite, og her om dagen slo det meg: hvorfor ikke ha et bitte-bitte-bitte-bittelite hus? Jeg snakker lite, 30 kvadratmeter pluss/minus. Et sjarmerende, lite hus med plass til meg og min stygge sofa!

Foto: finn.no
Etter lange timer og mange boligannonser har jeg funnet ut av at små hus er relativt vanskelig å få tak i. Kanskje blir aldri drømmehuset en realitet, men det er lov å drømme, ikke sant?

I need you, folks!

2009-07-29T16:05:00.004+02:00

Siden Skjærgårds og Oase har dagene gått sakte. Veldig sakte. Veldig, veldig sakte, og jeg har ikke vært veldig, veldig i humør til, tja, noe som helst. Jeg har stort sett holdt meg innendørs, da det var mange bortreiste venner, og har egentlig ikke sett så mange mennesker før nå! I dag var det nemlig oppussingsdag av "Signalrommet" i Larvik Misjonskirke. Den bestod av bæring, rydding og salmiakk, samt teiping - masse teiping - før det nå er fritt fram for sprøytemaling av kompentente personer. Det er ikke rasende morsomt å dekke et ungdomsrom med preseninger, plast og teip i seg selv, men det hjelper med litt gospel (HIM gospelkor på CD, hvis du lurte) og gode venner!

Jeg har kost meg veldig i sommerferien, men jeg merker at jeg gleder meg til å få litt rutiner i både døgnrytmer og dagsprogram igjen. Mest av alt trenger jeg menneskelig kontakt! Det er virkelig ikke sunt å sitte hjemme og kope i dagevis! I dag har jeg funnet ut av en ting, og det er at jeg trenger mennesker. Jeg trenger å ha noen rundt meg, hvis ikke blir jeg sur, gretten og sutrete. Jeg trenger kontakt!
Gid, det er nesten flaut å si det, men skolestart blir toppers (i alle fall, en stund...)!

Jeg skulle ønske de hadde CD'er på CD-butikken...

2009-07-23T12:57:00.004+02:00

Jeg sitter nå og lurer på hvordan musikkbransjens framtid ser ut... Fra mitt ståsted ser det ut som at en mørk skjebne hviler over de fleste artister/grupper som ikke er 1. klassekjendiser. Det er nok vanskelig å få solgt plater når det tar to sekunder å laste ned fra nettet - gratis.
Dette merkes også hos CD-buttikene. I Larvik finnes det nå bare én eneste CD-butikk (så vidt jeg vet). Man kommer inn i denne CD-butikken, og finner at den ikke har det man skal ha, verken Melody Gardot, eller Norah Jones.
Det er nok ikke lett å selge CD'er, verken for musikere eller platesjapper. De selger det som selger, og selger det ikke, selger de det ikke...

Mennesker vil alltid høre på musikk, så jeg tror nok jeg konkluderer med at musikkbransjen står og går til evig tid. Cluet er hvor man får musikken sin fra. Etter min mening, er det bare et spørsmål om tid før mennesker sitter i lotus-stilling og "hum'er", for å få lastet ned Lady Gaga via cyberspace og telepati. Det blir saker, folkens!