Tankevekkende, om ikke annet...

Jeg har fått en venn!

Han heter José Philipe, fordi han skal være mitt reisefølge i Colombia, og beskytte meg mot farene i landet som topper mordstatistikkene i verden - og fordi han er farlig lik Jon Filip, som jeg ikke trenger å poste ett bilde av, fordi han er helt lik...

Siden gårsdagen har JP trofast fulgt meg fra vegglampa fra sengen, og krydret tilværelsen min når ensomheten har tatt overhånd. 

I går lunsjet vi sammen i kantina, etterfulgt av en Scrubs-episode, som vi begge likte godt, men siden han deretter likte seg så godt på vegglampa mi, har dagen i dag vært stort sett rom-9.16-orientert. 

Ikke bare har vi surfet på nettet sammen, men mitt håp er at JP kan stille opp som moralsk støtte når jeg skal i gang med en bokanmeldelse jeg har drøyet siden slutten av november. I går så jeg nemlig en film med ei forfatter som fortalte hvordan vi av og til, i kreative prosesser, ikke alltid klarer å deale med skrivesperre og mangel på inspirasjon og kreativitet alene. (Digger dama, by the way.)
I følge Elizabeth Gilbert, som jeg forøvrig ikke har hørt om før jeg tilfeldigvis dumpet over denne talen, har de siste århundrenes sentrering av mennesket i universet mye mulig ødelagt flere av våre største kunstnere.
Det har rett og slett vært et alt for stort ansvar for et stakkars forgjengelig individ å bære æren for sin egen suksess.

I antikken Hellas ble kreativitet sett på som en utenforliggende "kraft", som en forgjengelig kunstner av og til kunne avvente et visitt. Det interessante er likevel, at denne husnissen som av og til så ut til å dele av sin skapende kilde, ble kalt for - og det med rette - et "geni". Kunstneren selv var intet overmenneske, men heller et individ som var heldig nok til å motta genial hjelp, framfor å selv være et "geni".

(Jeg vil på dette tidspunktet sterkt anbefale å se filmen med Elizabeth Gilbert, om du ikke allerede har gjort det.)

Jeg for min del må innrømme at røsker litt i meg hver gang det er snakk om å "frata ens egen oppbygde, velfortjente heder" - og jeg tror det er menneskelig; menneskelig å ønske egen hyllest. Men jeg tror jo også på en større virkelighet, hvor mennesket ikke er sentrum av universet, og er det da egentlig "ens egen oppbygde, velfortjente heder"?

Det som imidlertid slo meg litt etter å ha sett den tankevekkende talen, var at kanskje det ikke er så ille å faktisk oppgi stillingen som midtpunkt (og det ikke bare med tanke på skaperevne og kreative prosesser). For kanskje fører enhver stilling også med seg et ansvar å bære. Og kanskje er det en velsignelse - ingen forbannelse - for det forgjengelige mennesket å slippe å bære universets store byrder. Kanskje er det ikke en onde i ufullkommenhet, men heller en frihet til å være menneskelig? 

Uansett, så vil det jo være mye frihet i tankegangen, likevel, og en tanke som kan brukes til å fremme både skaperglede og livsglede, framfor å trykke den ned, slik jeg føler at den ofte blir gjort.