66% rebell

Jeg sitter her da, og endelig er dottene i ørene mine borte etter en korturné som jeg skulket 66%. Ja, du hørte riktig, jeg har skulket skolen.
Det har seg nemlig slik at kor-faget er obligatorisk for alle og en hver her på bibelskolen. Og jeg skal ikke være så vrang at jeg ikke kan se noen lyspunkter i kor-hverdagen: For det første har det jo en samlende og sosial effekt, i og med at det er det eneste faget som alle linjene (KRIK-, dans-, musikk og disippelskapslinja) har felles; For det andre er det jo en tildels artig musikksjanger (samt en "tildels" artig kor-dirigent) - svart gospel med klare kontakter til New Orleans er ikke feil; Og for det tredje er det jo en måte å opprettholde syngingen min, i og med at jeg i år ikke holder på med musikk. Men det var jo en grunn til at jeg i år valgte å bortprioritere nettopp dette i utgangspunktet!

Sannheten er at når alt kommer til alt, er jeg så ufatterlig lei musikk.
Jeg finner ikke glede i det lenger. Jeg finner ikke engasjementet og iveren jeg lengter etter i det. Og det har jeg vel egentlig skjønt i lange tider, men etter jeg ble ferdig på musikklinja på videregående opplevde jeg det så veldig tydelig: "Jeg er lei."
"Jeg har det helt opp i halsen."
"Hvorfor driver jeg på med dette?"

Jeg tror det er et indre behov i mennesket som skriker etter å føle seg verdsatt og til nytte. Og det er en god ting. Men som alle gode ting, må dette behovet tas vare på.
Dette lærte jeg noe om sist helg, etter å ha vært rebell nok til å skulke 66%, og satt hjemme ved kjøkkenbordet med mor. Vi snakket om musikken. Hvor lei jeg var av det hele. Hvordan jeg kjente at min musikkutøvelse handlet mer om anerkjennelse fra andre, enn om min egen interesse for den - I alle fall kjentes det slik. Og det var denne lørdags-ettermiddagen ved kjøkkenbordet at mamma fortalte meg om forskjellen mellom selvtillit og selvfølelse.

Jeg mangler ikke selvtillit. Jeg er fremdeles overbevist i mitt indre om at jeg kan klare hva som helst med en dose viljestyrke. Jeg har tro på mine evner. Jeg har tillit til det jeg kan få til.
Og nettopp der er det problemet mitt ligger. For det er det jeg får til jeg har tillit til - ikke den jeg er. Min selvfølelse er laber. Den jeg er utover det jeg presterer har jeg ikke tiltro til. Hvem er jeg, når jeg ikke kan prestere noe? Hvor ligger min verdi, min identitet, når jeg ikke får det til?
Jeg tror store deler av mitt liv har dreiet seg om å kompensere for en lav selvfølelse. For hvem er jeg vel, om jeg ikke blir lagt merke til? Hvem er jeg vel om jeg ikke skiller meg ut på noen måte - om jeg ikke er enestående i det jeg gjør? Sannheten lyder jo brutalt i mine ører: Det er jo et slikt samfunn vi lever i  - et prestisjesamfunn. Jeg tror det er så mange mennesker - for å ikke snakke om meg selv - som lever for bekreftelsen gjennom det man presterer. Man legger sin identitet i det man gjør, og ikke den man er.
Jeg legger min identitet i det jeg gjør, og ikke den jeg er.

Det er slitsomt å jage etter anerkjennelse. Det tar til slutt livet av en. Det kveler livsgleden - og i mitt tilfelle, spillegleden. Jeg skal en dag ta den tilbake. Jeg skal en dag vinne musikken tilbake i livet mitt.
Men alt har sin tid.
I år er tiden for å bygge opp selvfølelsen i livet mitt. For jeg er mer enn det jeg gjør. Jeg er mer enn det jeg presterer. Jeg er skapt på skremmende, underfullt vis til å være mer enn en nyttevare. Jeg er jo et menneske: Skapt og ønsket av Gud, og verdsatt fordi, vel, jeg er Dina - for øyeblikket 66% rebell...