Til glede eller besvær

Jeg kommer hjem. Både mamma og "stefar" skryter av meg, og sier at "det var sprekt gjort". I deres øyne var det bra for meg å komme meg litt ut fra huset - vekk fra foreldre, og oppleve noe nytt og spennende. Noe givende. Noe man kan få bruk for seinere.
De legger ut om hvor bra det var at jeg ble med dem da de spurte - enda det kom fram senere at de egentlig ikke hadde trodd at jeg ville svare "ja". Og når alt kommer til alt, vet jeg ikke helt hvordan jeg klarte å rote meg inn i det, selv heller. Men jeg det gjorde jeg altså.

Jeg tror jeg aldri har følt meg så kvinnelig, som det jeg har gjort de siste tre, fire dagene. Ikke fordi jeg følte meg fin og fjong, slik man kanskje tenker seg at kvinnelige personligheter er - snarere tvert imot: Usminka med bøss i hår og røde gummistøvler (som forresten så ut til å være et nummer for lite, og som på samme tid så ut til å trekke inn litt vann - og det på begge ben) gikk jeg rundt og luktet svette; brukte den samme buksa da jeg dro, som da jeg kom; spiste maur, når kampen for å overleve ble for hard; bæsjet i skauen, og vasket hendene kun etter lignende besøk. Jeg sov under åpen himmel, noe som, til min store skuffelse, var ganske så likt som soving i telt - bare uten teltet. Jeg drakk vann som mye mulig kan ha vært infisert med harepest, og om ikke det var harepest, så var det i alle fall noe annet, ganske så farlig noe.
Likevel har jeg aldri følt meg så kvinnelig før, der jeg ligger alene på et liggeunderlag og synger standardlåter, mens de andre bestiger høye fjell; må læres opp til å tenne bål, og å pakke sekken riktig (noe jeg egentlig kunne fra før, men jeg bare glemte i min kvinnelighet!). Der jeg mister ørten kroker og mark, i desperate forsøk på å vise at jeg faktisk kan klare å overleve ute i naturen, jeg også; samt prøver meg med et par rosiner som agn (noe jeg er overbevist om at jeg nesten klarte å få napp med). Man føler seg ganske kvinnelig når man er den eneste som har med seg aftersun - eller joggesko, for den slags skyld, hvor man jo ikke akkurat kan gjette på at man kommer til å overnatte i en myr. Man føler seg ganske kvinnelig når man, i skogens stillhet, til slutt (forskrekket over det faktum å nærmest ha glemt sitt eget navn) blir overmannet av tanker i øst og vest, og sverger på at man snart blir erklært sinnsyk!

Men så kommer roen. Og på en merkelig måte så gjør det ikke noe å lukte død og fordervelse, skitne til buksa, spise maur (mest bare for å ha prøvd), bæsje i et hull i bakken, sove under stjernene eller drikke forgiftet vann. På en merkelig måte klarer man til slutt å tømme hodet, og bare være til; huske at navnet er "Dina", og at man - uten å egentlig vite helt om man liker det, eller ikke, eller om man er til glede eller til besvær for medmenneskene - er den eneste jenta på en ordetnlig, ordentlig guttetur.

(Foto: http://farm4.static.flickr.com/3066/3251548272_4be559e6f3.jpg)