Juleferie, kom og ta meg!

Jeg har kjøpt meg et grellt stoff til min kjole som du ikke får se.
Det var gult i butikken, grønt da jeg gikk ut - og nå vet jeg ikke helt.
Det ligner på min framtidlige sofa! Jeg digger det! Jeg bare håper at det er gult, og ikke tennisball-grønt!

5 dager til jeg er 17 år, forresten! Tida flyr med tennisball-grønne vinger!
Watch out!

"Forbereder hvilemodus..."

I dag har jeg vært en robot - nesten.

Jeg vet ikke om du vet hva det vil si å være robot, men jeg tror at veldig mange går rundt og er roboter, nærmest apatiske. I dag har jeg vært en robot.

Noen dager er skikkelig lange. Kjedelige. Men når man ser tilbake på dem, var de ikke så lange likevel. De var bare dager. Og så har du de dagene som ikke føles lange når du er midt i dem - de føles lange når du tenker tilbake på dem etterpå. De føles lange fordi de har vært produktive. Man har fått gjort mye, på flere forskjellige arenaer.
I dag har vært en sånn dag, fordi jeg har vært en robot. Jeg har vært programnert til å gjøre alt jeg har tenkt til å gjøre, og er så fokusert med det jeg driver med at jeg ikke legger merke til at "hey, jeg er faktisk ganske sliten", "jeg har ikke spist noe på syv timer, nå", "jeg føler ingenting, jeg bare 'er'". Roboter er bare, og i dag har jeg bare vært.
Men jeg er ikke en robot. Jeg er ikke laget for å klare alt på alle arenaer alltid. Jeg trenger hvile, og mat. Hvis ikke blir effektive-, produktive- og jobbe-jobbe-robot fort sur-, grinete- og får-det-ikke-til-robot.

Det blir tidlig kveld på meg i natt...

Meddelelser

Jeg vil nå benytte anledingen til å herved meddele at min "Facebook-faste" nå er erklært fullført.

Jeg vil benytte min weblogg til å kunngjøre at det nu bare er en måned igjen til julaften, og at det i den forbindelse vil anses som vist av Dem og erklære julegavehandelen for begynnt.

Jeg vil benytte dette innlegget som herved meddeler meddelelser for å meddele at jeg fra nuværende tidspunkt vil inngå en skriftelig avtale med meg selv om å unnvære å se krim, eller andre spenningsfjernsynsprogrammer, før leggetid, da dette av erfaring viser seg å gi redusert mengde nødvendig nattesøvn.

Jeg vil, nu som jeg er så fint i gang med mine meddelelser, få underrette at jeg ennu ikke er ferdig med boken "Blue Like Jazz" av Donald Miller, som jeg nu, i skrivende stund, har forsøkt lese siden juli to-tusen-og-ni, men som jeg så absolutt vil anbefale for enhver sjel som setter pris på bøker som går i dybden av livets underfulle temaer.

Jeg vil også gjøre kjent at "Narnia - Reisen til det Ytterste Hav" vil vise sin premiere i De Forente Stater og i Storbritania den tiende desember to-tusen-og-ti, og vi kan derfor vente en storslagen film rundt desembermåneden et år fra nu.

Mens jeg nu beveger meg inn på emnet, kan det også nevnes at "Sølvstolen", den femte boken i C. S. Lewis serie om Narnia, vil bli den fjerde filmen i rekken.

Til sist av mine meddelelser vil jeg meddele at forskning.no nu har meddelt den underretting at å lytte til musikalske verker som appellerer til ens egen musikksmak, kan utvide blodårene med hele tjue-seks prosent av normaltilstand. Forskere innen emnet mener også at musikk som ikke behager en selv kan minske årenes størrelse med hele seks prosent!

Jeg erklærer mine fritidsvansker for overstått!

Hva Dina gjør når hun ikke er på Facebook

Planen i dag var egentlig å spille gitar - spille masse gitar - siden jeg har funnet ut av at det kanskje var best å heller spille spansk gitar selv, i stedet for alt styret med reiser til Spania, gatemusikanter, salsa og lignende (se mitt forrige innelgg). Slik ble det ikke for jeg har nemlig fått øynene opp for en annen kunst: Pop art!

I følge wikipedia (som jeg for øverig ikke stoler noe særlig på) oppstod pop art på 1950-tallet i Storbritania og i USA. Det sies å være den siste moderne kunstbevegelsen, og var opprinnelig en reaksjon til den daværende abstrakte ekspressjonismen. Kunstsjangeren ble brukt i det daglige i for eksempel tegneserier eller reklamer, men på 1960 tallet stod Andy Warhol fram. Han startet som reklameillustratør, men er nå kjent for trykkene sine - noe jeg er mektig facinert av, og beundrer stort. Jeg tipper dere alle kjenner Marilyn-motivene.

Så, hva gjør Dina når hun ikke er på Facebook (se "Internett-forbannelse")? Hun prøver å lage sine egne pop art-bilder! Hun er billedkunstner på si, rett og slett!

Min første inspirasjon var dette bildet av Audrey Hepburn funnet her:

Jeg startet med å kopiere det kunstneren allerede hadde gjort, men la til litt på håret, siden det ikke var med i bildet. Resultatet må jeg si at jeg er meget fornøyd med, men nå var det jo ikke helt mitt eget verk, da jeg fikk mye gratis av bildet over.

Tittel: "Audrey Hepburn à la Dina" tegnet med trykkblyant fra Maxi (ikke spør hvorfor bildet er speilvendt...)

Videre måtte jeg jo prøve litt på egen hånd (bokstavelig talt), og hva ville ikke være bedre med å starte med et ansikt jeg kjente godt fra før? Mitt eget, selvfølgelig!

Tittel: "Close enough" med sprittusj funnet i penalet mitt!

Tittel: "Siden det er litt usikkert hvordan Jesus ser ut, kan ingen arrestere meg og si at det ikke ligner!" Tegnet med penal-sprittusj!

Siste bilde er tegnet i dag med Maxi-trykkblyant og heter "Uten å legge over, og helt på egen hånd". Det skal forestille Joni Mitchell. Om det ligner vet jeg ikke, men jeg lever i den tro at innsats og prosess har mye mer å si en det ferdige resultatet, så sett på den måten er dette et mesterverk uten like!

Pris på bildene kan diskuteres og prutes!

Helt ærlig må jeg innrømme at jeg syns det er rasende morsomt å tegne! Jeg storkoser meg, rett og slett! Om jeg bare hadde hatt tålmodighet og selvdisiplin nok til å faktisk øve meg, kunne det jo hende at det faktisk hadde lignet litt etterhvert, også!
Men slapp av kunstverden! Facebook er tilbake i Dinas liv snart (se "Internett-forbannelse"), så Dinas kunstnerkarriere vil bare vare fram til tirsdag 24. november 2009. I alle fall denne gangen...

Hvis jeg var 60 år...

Hvis jeg var 60 år, ville jeg kanskje vært pensjonert nå. Jeg vet jo ikke hvilket yrke jeg hadde pensjonert meg fra, men jeg hadde i alle fall jobbet lenge som et eller annet. Kanskje musikkterapaut? Kanskje noe helt annet?
Hvis jeg var 60 ville jeg hatt kule 60-talls klær, og bodd i et sånt stygt gammelt hus, med rare lamper. Jeg ville bodd alene med mine syv katter, og laget kaker til alle barna i gata jeg bodde i. Jeg ville ikke vært gift. Nei, hadde jeg vært 60 og pensjonert, hadde jeg flyttet ned til Spania, øyeblikkelig, og giftet med Paco de Lucía! Særribærrigærri!

Nå som ikke det kommer til å gå, av den enkle grunn at jeg verken er 60 eller pensjonert, leter jeg nå etter en reserveplan. Så langt lyder den slik: Jeg skal unne Spania min første "reise alene i utlandet-tur" og spasere rundt i Barcelonas gater. Der skal jeg vulgært blunke med mine blå øyne, helt til en høy, mørk, gruelig kjekk, spansk, gitarspillende gatemusikant kaster seg over meg! Så skal vi bygge oss et hus, og han skal spille rumba og flameco til jeg dåner, og fortelle meg, med sin fyldige, dype stemme, silkemyke ord på lespende spansk; samt lære meg å danse salsa! Deretter er takene mine heller uklare, men for min del spiller det ikke noen rolle, for hittil høres planen min helt fortryllende ut. Så, før den tid skal jeg vurdere "Spanish for Dummies", kanskje også å bleke håret. Det bør gjøre susen blant høye, mørke, gruelig kjekke, spanske, gitarspillende gatemusikanter!

Internett-forbannelse

Det er offisielt: Jeg er Facebook-avhengig!
Jeg klarer meg rett og slett ikke en dag uten Facebook! Hvordan jeg vet det? Jo, det skal jeg gladlig fortelle deg: Etter helgens Facebook hysteri (det vil si, "inn å sjekke Facebook to ganger hvert fjerde minutt, eller noe i den duren"), fant jeg ut av at det ikke gikk lenger. Det var klart for "Dinas Facebook-faste" - en uke uten en innlogging.
Dette var dag en. Det startet bra, ikke noe Facebook på skolen. Så kom jeg hjem, uten å skrive inn nettadressen, men etter en stund hendte det at jeg skulle lete etter en side jeg hadde vært inne på i går kveld. Der kunne man høre på Norah Jones' nyeste album, "The Fall", og jeg minntes at "It's gonna be" var et høydepunkt. Selvfølgelig lå linken til denne siden ute på Norahs Facebook-page, og jeg tenkte at jeg derfor kunne søke etter denne Facebook-pagen på google. Det gikk fint, helt til jeg fant den, for jeg tenkte jo ikke på at Facebook logger meg på automatisk. Derfor kriblet det jo litt i fingrene da jeg så 6 notafications, 1 ny gruppe-forespørsel, 1 annen forespørsel, 1 event-forespørsel og 1 ny melding...
Så... Fra og med i morgen er det ikke Facebook på meg fram til tirsdag 24. november.
I'll get a life, somehow..!

When I am laid, I'm laid in earth

Hvis du har lest mine tidligere blogginnlegg, vet du at jeg har en lidenskap for gamle, stygge, shabby ting og tang. Du vet kanskje også at jeg er godt i gang med å innrede mitt framtidlige lille hus/(kanksje mer sannsynlig) leilighet. I dag var jeg i gang igjen, og hadde funnet kjøleskap, kjøkkenutstyr, sofa og skrivebord og var godt i gang med å lete etter lampe(r). Etter en stund fant jeg en annonse som solgte flere ubeskrivelig grelle lamper, som jeg rett og slett digget lett!
Etter å ha sett på alle bildene, bestemte jeg meg for å lese litt mer om pris i annonsen (ikke det at jeg hadde kommet til å kjøpe noen av dem, men da hadde jeg i alle fall visst at det er mulighet for å få lamper til rimelig pris når den tiden kommer).
Og der stod det: "Diverse lamper og lampeskjermer fra dødsbo, selges fortløpende til avtalte priser."

Hva er det som gjør at man absolutt ikke har lyst på de lampene lenger når man leser hvor de kommer fra? Lampene fungerer jo like fint for det, gjør de ikke? Hvorfor er det så ekkelt å tenke på at en lampe har tilhørt en person som nå ikke lever lenger? I følge stilen på lampene døde nok vedkomne en naturlig død. Det burde da ikke føles så "feil" å kjøpe dem. Er det fordi man er redd for at vedkomne vil savne lampene sine? At det er fælt å tenke på at de ble solgt uten avdødes godkjennelse og viten om salget? Kommer jeg til å savne lampene mine når jeg dør?